lørdag 19. desember 2015

Pappa & håndballjentan ❤️

Åh heisann!!!!!!!

Æ følte mæ helt utlada
etter vanvittig mange arbeidstima med hjemmeeksamen.
Det har vært
grytidlig dag-, ettermiddag-, kveld- og nattarbeid,
med han Kurt Vik.
Æ har stått på for å finne gode løsninger for gutten,
-æ håpe han e fornøyd med løsningan æ foreslår for han.


Kjøkkenet e bomba når hold på med eksamen

Med det e æ nesten i mål
med utdanninga mi,
som barnevernspedagog.
Æ e fornøyd med det,
-for veien fram har ikke vært bare lett.
Æ digge følelsen,
med å levere fra mæ et arbeidsstykke æ e fornøyd med.
Æ vet ikke ka æ kunne ha gjort bedre på eksamen,
-og det e helt i tråd med min filosofi.
Gjøre mitt beste,
-det går ikke å prestere over det.

Så skjenka æ mæ et glass rødvin,
for å feire eksamen
å kose mæ med håndballkamp.
Jada!
DET ble ikke så mye kos,
-snakk om terror/nerve kamp!



Nervekamp!!!


Etter fulltid,
før ekstra omgangene måtte æ ringe pappa på UNN.
Vi to har alltid delt interesse for sport.
Æ skulle bare sjekke at han ikke hadde pådratt sæ et hjerteinfarkt.



Pappa og mæ


Det hadde han heldigvis ikke.
Og pappa hadde gode nyheta,
-selv om han e litt lørvat i formen etter cellegifta.
Beinmargsprøvan e helt UTEN kreftceller,
-og han har bestilt hjemreisa.
Han kommer hjem på bittelille juleaften,
-og juleaften skal vi feire ilag i år åsså.





Pappa juleaften 2014


Siden vi ikke kan være ilag å se håndballkamp,
så sende æ sms til han pappa underveis,
-da e vi litt ilag allikavel.

Men pappa har ikke lært å svare,
så sms med han e type enveis kommunikasjon.
Men ikke i dag.


Æ fikk svar fra pappa min i dag ❤️



Håndballjentan vant semifinalen,
han pappa har det bra,
æ har levert eksamen,
-det ble en fin dag.

Æ ønske dokker go´ jul

torsdag 10. desember 2015

Hjertet mitt har ikke demens.

Æ sitt å les til eksamen,
og i år har æ pensum om demens.
-det får mæ til å tenke på bestemora mi.



Ho mor og mæ


Ho hete Haldis og e 90 år.
Da ho fylte 88 år skreiv æ et blogginnlegg om ho,
det kan leses HER.



90 årsdagen til ho mor


No e mor kommet dit i livet sitt,
at ho har mindre og mindre oversikt.
Og vi miste ho litt og litt,
-det e trist.



Ho som alltid hadde strikketøyet med sæ, får ikke det helt til mere.


Æ syns det e fint å hjelpe mor
med strikketøyet,
-når ho plages.
Akkurat slik ho hjalp mæ,
-da æ va liten og ikke fikk til.


I pensum står det at demens ikke bare er historie
om tap og tristhet.
Det fins mye glede og trivsel også.
Vi har større mulighet til å skape livsglede,
ved demens enn i mange andre relasjoner og situasjoner.
Fordi våre holdninger slår direkte inn i sinnet,
til den demensrammede.
På en annen måte enn hos en "frisk" person,
som har forskanset seg i mistenksomhet.
-det hadde ikke æ tenkt på.
Æ har mye bra pensum,
som stadig sett igang refleksjoner og tanker.




Da æ va lita passa du alltid på mæ, no e det min tur, å gi dæ mor ei støttanes hånd.



Det e merkelig å tenke på
hvordan vi mennesker e laget.
Når vi er helt ny i livet
er vi avhengig av at noen har omsorg for oss.
Mot slutten av livsløpet,
-før vi går ut av tiden,
kan vi på nytt bli avhengig av at noen har omtanke for oss.




Det e godt å ha ei hand å holde i. 


Æ skulle ønske at æ kunne tatt dæ med hjæm mor,
men det går ikke.
Æ skal fortsette å komme på besøk til dæ,
fordi du e viktig for mæ,
-selv om du e blitt gammel.
Det e fint å gi litt omsorg tilbake til dæ,
-du og han far passa bestandig på oss alle.



Æ har vært med en boks julekjeks til dæ, etter oppskrift fra din mamma <3  


Blomsterinteressen har æ garantert arva fra dæ







fredag 4. desember 2015

Han gjør bare jobben sin.

I 4 år har æ vært stamkunde hos Rema Veita,
når æ e i Tromsø.
Når æ kommer til kassa,
blir æ møtt med blikkontakt.
Den som sitter der smiler og sier "hei".
Mens æ betaler,
åpner den i kassa alle posene for mæ.
Når æ har gjort opp for mæ,
sier ekspeditøren "ha det".
Det e enkle handlinger,
og de virker.
Etter å ha vært kunde der over år,
lar æ mæ imponere.
Æ blir gla av å være kunde hos dæm,
- de gjør bare jobben sin. 

Da sønnen min var liten,
hadde han en svært uheldig opplevelse hos tannlegen.
Han ble holdt fast,
mens han fikk satt bedøvelsen.
Det resulterte i at han ble innlagt på sykehus,
fordi han ikke snakket, drakk eller spiste,
på over 2 døgn.
Han ble skikkelig syk,
og spydde opp galle.
Sønnen min ble innlagt fordi,
-det var fare for organsvikt.
Det kunne blitt livstruende for han.
Sønnen min satt igjen,
men en heftig skrekk for sprøyter.
- tannlegen gjorde bare jobben sin. 



Marius min.


Noen år etter dette,
ble sønnen min akkutt syk da vi var på ferie i Thailand.
Det var den dagen vi skulle reise hjem,
han våknet med oppkast og diare.
Vi kunne ikke reise med fly,
og han ble innlagt på sykehus i Thailand.
Som mamma var æ skikkelig spent,
hvordan i alle dager skulle vi få til å ta blodprøver?
I et fremmed land,
hvor vi ikke hadde felles språk,
-det ville ikke bli enkelt å "overtale" kar´n.
Vi hadde den samme legen,
i alle 3 dagene vi var innlagt.
Æ bekymra mæ unødig,
for det ble ingen protester fra Marius.
Det va utrolig flott å sitte ved siden av sykesenga hans,
å se han som egentlig e kjempe redd,
flire og le med legen.
Kor va lege skrekken nå blitt av?,
tenkte mor.
-legen gjorde bare jobben sin



Æ blir varm i mammahjertet av det her bildet. 


I høst har æ tilbrakt mye tid,
ved pappa si sykeseng.
Han blir behandlet for blodkreft.
Æ har strikka mye,
mens æ har vært på besøk hos pappa.
Prosjektet æ har holdt på med,
var en gave til kreftlegen "min".
Da æ va i min mest sårbare utgave,
av mæ sjøl,
-ga ho mæ trygghet.
Det vil æ aldri glemme,
og æ vil være ho evig takknemlig.
-ho gjorde bare jobben sin.



Til legen min i stor takknemlighet. 




Unni Wilhelmsen har vært flere ganger på redrum,
da vi skulle slutte ville ho komme opp,
for å avslutte sitt forhold til redrum.
Det ble en vakker konsert,
og en overraskelse til mæ.
Det kan du se i videoen,
under her.
-æ gjorde bare jobben min.






Æ ville takke Unni,
for mange gode øyeblikk med ho på scenen.
Æ syns ho e en fantastisk artist,
som har gitt mæ magiske øyeblikk,
som enda e levende inni mæ.
-ho gjør bare jobben sin.





Marius genser til Unni fra Vibeke


I sommer fikk æ en ny saksbehandler,
hos Nav.
Den historien har æ fortalt om før,
den kan leses HER
I vårs første møte,
ble æ mest forfær,
over å møte ei helt ny sia inni mæ sjøl.
Æ va nesten ute av kontroll,
æ vurderte om æ sku bruke noen triks fra Tae Kwon Do treninga...
Heldigvis hadde æ såpass kontroll,
at æ bare avbrøt møtet med å si:
"det her finn æ mæ ikke i".
Æ blir ikke å strikke genser til ho!
-ho gjorde bare jobben sin.

Nå er det blitt kjent,
at æ og Cato e saksøkt av redrum sitt konkursbo,
ved bostyrer Alf Kirkesæther.
Vi lånte penger til ny eier av redrum,
som skulle tilbakebetales over tid.
Da bedriften gikk konkurs,
manglet vi 288 000.
Bostyreren sier han skal ha tilbake de 76 00,
som vi har fått i avdrag på lånet.
(Den historien kan leses HER. )
Vi opplever kravet som sjokkerende, provoserende og grådig urettferdig,
og det strider mot enhver fornuft.
-han gjør bare jobben sin.


"people will never forget how you made them feel"


Hvordan er det for dæ? 
Gjør du åsså "bare"jobben din? 
Eller tenker du,
at du kan fylle den rollen du har i ditt arbeid, 
slik at dæm du møter aldri vil glemme følelsen du ga dem? 

I såfall, 
tenk over om den følelsen er av det gode eller det vonde. 

Ett 10 år kan inneholde så mangt

De siste 10 årene har lært mæ  å leve hver dag så godt som æ klare  med det æ står i.  I dag er det 10 år siden æ møtte opp på kreftavd på U...