fredag 27. november 2015

Vi e saksøkt!

No treng æ ikke å lure mere,
- æ vet.
Det e alltid best for mæ å vite,
-æ e ikke så god på å vente.


No e brevet kommet fra tingretten,
og vi vet at konkursboet til redrum ved bostyrer Alf Kirkesæther,
tar saken mot mæ og Cato videre i rettssystemet.


Brev fra Hammerfest tingrett



I brevet som kom,
erklære hele Hammerfest tingrett seg som inhabil,
og dermed overføres saken til Alta tingrett for behandling.

Hele sakens bakgrunn kan du lese HER

Kort sagt er den slik.
Caroline Greiner Haukeland fikk finansiert kjøp av redrum,
delvis med et lån på 364 000 fra mæ og Cato.

Dette skulle tilbakebetales,
over en 5 års periode.
Da gikk redrum konkurs,
hadde vi fått ca 76 000 av pengene.
Det står en rest på 288 000.
De er tapt for oss,
på grunn av konkursen.

Siden konkursen i februar i år,
har vi hatt en dialog,
med bostyrer Alf Kirkesæther.

Han mener at de 76 000 vi har fått,
er feilutbetalinger,
og krever pengene tilbakebetalt.
Det e ikke æ og Cato enig i,
de pengene er betalte avdrag på et lån gitt av oss.



Vi er ikke enig med bostyrer Kirkesæther


I oktober møttes partene i forliksrådet,
der vant vi fram.
Det ble avsagt en enstemmig dom,
- full frifinnelse av oss.

Nå vil bostyrer Kirkesæther,
ta saken videre til tingretten.
- æ lar mæ imponere.

Fd omtalte saken 12.11.15.
Der uttalte Alf Kirkesæther at,
de 76 000 skal gå til redrum sine leverandøra,
-dersom han vinn frem.
Æ lure veldig på,
hvor mye av disse som er igjen,
når Kirkesætheren selv har sendt sin advokat-regning til boet?

Hvis æ tenker en forsiktig timesats på 1500 kr,
da er 76 000 brukt opp på 50 tima.
Bostyrer har allerede brukt mange av timene på denne saken,
og når vi i tillegg skal til Alta for å få dette avgjort,
ser æ for mæ at taksameteret tikker fort opp i 76 tusen.
Så alle redrum leverandører,
dere kan nok se langt etter noen av disse pengene,
-de havner med stor sannsynlighet på Kirkesæther sin konto.

Og sett at bostyreren taper saken,
-ka da?
Da har han påført konkursboet et tap.

Videre sa Kirkesæther i avisa,
at æ og Cato har fått penger som redrum skyldte oss,
var det samme som om:
"jeg tar hånda mi ned i din lommebok og betaler min gjeld til noen".

Det er en ELENDIG sammenlikning. 

1- Æ og Cato har IKKE gjort noe aktivt for at de pengene skulle komme på vår konto.
De er utbetalt fra redrum som avdrag på lån vi hadde gitt.
Vi var aldri å hentet noen av de pengene,
- det er en grov å beskyldning han kommer med.

2- Å si at det er som å betale egen gjeld med andres penger,
blir også feil. Begge selskapene har samme eier.

Dersom uttalelsene til bostyrer Alf Kirkesæther e korrekt gjengitt i Fd,
e æ lite imponert over hans argumenter og sammenlikning!

Denne saken e absurd
og det er en jævlig trist avslutning på historien om redrum.



Sånn er det. 



Æ kan ikke velge mæ ut av denne saken,
men æ kan velge,
-"ka skal dette få gjøre med mæ?"

Kravet er sjokkerende, provoserende og grådig urettferdig,
og det strider mot enhver fornuft.
Æ prøve å være minst mulig i disse tankene.

Æ velge å ta dette som læring.
Snart e æ utdannet barnevernspedagog.
Som sosial arbeider,
skal æ garantert treffe mennesker i sårbare utgaver av seg selv.
Erfaringer med å bli utsatt for makt(misbruk),
skaper stor avmakt.
Vi har lest sider opp og ned i pensum om dette,
men det kan ikke måle sæ mot å kjenne det på kroppen.

Æ skal helt sikkert utøve mye skjønn i mitt arbeid,
sunn fornuft og folkevett,
-tenke æ e en fin ting å ha med sæ.

Kanskje er det slik,
at dette gjør mæ til en mye bedre skolert sosialarbeider?
Det ville gjort mæ gla.



Dette er fra 2. studieår, aktivitetsuka på Jotka.  




I kveld skal æ på konsert med Violet Road, de e en av mange fantastiske bekjentskaper æ har fått gjennom redrum.
Evig takknemlig for alle de gode minnene på redrum. 



For ordens skyld,
vil æ presisere at denne saken ikke handler om eier av redrum.
Dette er mellom bostyreren av redrum sitt konkursbo,
og mæ og Cato.











onsdag 11. november 2015

Siste kapitel i historien om redrum ?

Hvis historien om redrum,
var en bok,
håper æ at
æ no e kommet dit,
-at æ kan klappe permene sammen.
For godt!
Boka ville blitt stående i bokhylla,
uten at æ les den om igjen.
Av og til ville æ ha sett på den,
og blitt varm innvendig av alle gode minner.


Det har vært mye fint på redrum, her e Violet Road konsert


Det æ no skal fortelle om,
e siste kapitel,
i en bok med en litt uventa slutt.

Redrumhistorien,
kunne gjerne ha vært ei bok.
Det vi har opplevd som eiere og drivere,
har vært som et eventyr for oss.
Det har vært elleve år,
som har vært
lærerrik, utviklende, utfordrende og spennende.
Og vi har har hatt mange, mange fine stunder.
Det skal også sies at noen av kapitlene,
har vært vanskelige og tunge.

I drifta var det alltid nyttig å gå inni det som var krevende,
fordi vi viste at dette ville drive redrum framover.
Det ga mening,
og var derfor greit å streve med.


Vi har gått noen runder på redrum som har krevd sitt, feks røykinga i bakgården.


Sånn er det ikke nå,
dette siste kapitlet er bare kjipt.

Æ velger å fortelle om det,
fordi redrum var ikke bare vårt.
Byens befolkning var med på å finansiere,
oppkjøp av redrum,
-og med det anser æ dæm som "medeiere".
Som har rett på å vite,
hele historien.


Æ og Cato eide og dreiv redrum i 11 år,
det var vårt "kjærlighetsbarn".
For oss var ikke redrum en jobb,
det var en livsstil som vi elska.



Mæ & Cato 



Helt til æ ble syk,
-da ble det vanskelig å fortsette.
Etter min andre kreftdiagnose,
ble det umulig å drive videre.
Helsa var viktigere,
en vårt kjære redrum.

I august 2013,
hadde vi vår siste åpningsdag.
Og helt på tampen,
kom Caroline Greiner Haukeland,
på banen.

31.08.13 signerte Caroline, æ og Cato en kjøpekontrakt.
Vi solgte redrum til ho, for 1. 552 000.
Det var det samme beløpet,
som æ hadde brukt på å overta redrum i 2003.

25.09.13 For å hjelpe ny eier i oppstarten,
signerte æ og Cato en lånekontrakt med Caroline.
Hun skulle betale deler av kjøpesummen til mæ og Cato,
over drift i en 5 årsperiode.

03.02.15 blir redrum slått konkurs.

Nedbetalingsplanen viser at æ har motatt 53 138,
og Cato 23 138.
I rest står
153 333 til mæ og 135 333 til Cato.

Det var skikkelig kjipt at bedriften gikk konkurs.
Æ og Cato hadde lovet å hjelpe til i drifta,
og det gjorde vi også.
-men våre råd og advarsler ble ikke tatt med i drifta.
Æ følte at helsa mi hang i veggan på redrum,
og nå var alt det arbeidet ikke til glede for noen mere.
Det vi hadde skapt var over,
det var nå en avsluttet epoke.
-trodde vi.

Vi takker for oss, og for mange gode minner. 


I mai 2015 mottar vi et brev fra redrum sitt konkursbo,
ved bostyrer Alf Kirkesæther.

Han etterspør informasjon fra oss,
om utbetalinger på 76 tusen.
Han sier i brevet at pengene er utbetalt fra feil firma,
og kan ikke se at det er mottatt noen motytelser for utbetalingene.
Bostyrer skriver at:
-utbetalingene ikke er i tråd med vilkårene i aksjeloven § 3-6.
Boet vil derfor vurdere å fremsette krav om tilbakebetaling.

For at Caroline skulle motta de innsamlende pengene
fra byens befolkning,
ble det besluttet at hun skulle etablere et nytt firma.
Redrum Drift AS så dagens lys.
Vi solgte aksjene våre til dette firmaet.
Mens låneavdragene kom fra Redrum As.
Begge selskapene er 100 % eid av Caroline G. Haukeland,
og begge er i dag slått konkurs.

Vi bestrider kravet som bostyreren kommer med.
For vi har mottatt penger,
som Caroline skyldte oss.
Vi tenkte aldri over at pengene ikke var rettmessig våre,
hvorfor i alle dager skulle vi gjøre det?

La oss si at du skylder meg penger.
Om pengene kommer fra sparekonto eller brukskonto,
er helt likegyldig for mæ,
-bare pengene kommer.


18.06.15 mottar æ og Cato,
et krav fra bostyrer Alf Kirkesæther om tilbakeføring av utbetalingene.
Det er samme dag som brevet fra Nav kom i postkassa mi.
(det kan du lese om HER )

Æ ble så fortvilt,
at æ tenkte:
"har æ overlevd kreft for å bli utsatt for dette?".
Livet kjentes helt håpløst ut,
og æ tvang mæ ut på en liten joggetur.
Frisk luft er alltid bra,
når tankene er kullsvart.

Kravet var sjokkerende, provoserende og grådig urettferdig.
Det strider imot enhver fornuft.
Det kunne umulig være rett,
at vi skulle betale tilbake de 76 tusen,
når vi enda manglet 288 tusen på lånet vi ga?

Det ble noen runder med de nært oss.
Skulle vi "gi oss",
å søke lån i banken for å betale krevet?
Eller skulle vi kjempe mot bostyrer og konkursboet?

Det var e vanskelig avgjørelse,
med tanke på helsa mi.
Æ forsøker å leve slik,
at æ bygge et krigersk og godt immunforsvar.
Æ vil ha tøffe soldater inni mæ,
som nedkjemper alle nye angrep fra teite kreftceller.


Dagen etter at æ fikk 1.kreftdiagnose, var æ på jobb. Det gikk ikke å sykemelde sæ fra jentefesten.


Æ forstod at en prosess,
rundt kravet fra konkursboet,
ikke ville bidra til å styrke helsa mi.
Samtidig kjente æ,
at dersom vi lånte penger for å tilbakebetale kravet,
ville det "gnæge" inni mæ,
for resten av livet.
Det var som å velge mellom pest eller kolera,
for begge alternativene ville bli krevende å leve med.

Æ e skikkelig dårlig på urettferdighet!

Vi besluttet derfor at vi ville stå på vårt,
og bestrider kravet i midten av juli.
I mail til bostyrer Kirkesæther,
ber vi han derfor om å iverksette det han har truet/sagt i brevene til oss,
en rettslig inndriving.
Vårt ønske er å avslutte denne saken snarest,
fordi den er belastende for oss.
Vi venter ikke på frister,
og meddeler boet pr. mail så snart avgjørelsen er tatt.

Bostyreren takker for tilbakemeldingen fra oss, på mail.
Han skriver i denne mailen:
"at vi også risikerer ansvar for saksomkostninger,
og at han derfor håper vi har fått råd fra advokat på vårt standpunkt.
Kirkesæther hevder at boets krav mot oss står like sterkt,
og at dette ikke blir gjort "for å prøve seg".
Han sier at vi risikerer å måtte betale dobbelt så mye som selve kravene,
fordi den tapende part er ansvarlig for saksomkostningene.
Dersom saken havner i tingretten for avgjørelse,
blir omkostningene betydelige.
Han ber oss også om å ta hensyn til dette."

Æ og Cato har ikke midler til å hyre advokat,
og denne mailen oppleves som en advarsel til oss.

Vi må gjøre et valg,
betale 76 tusen til boet,
eller teste ut saken i rettssystemet?
Med det risikere og måtte betale rundt 150 000 kr,
og bruke enda mere tid og ressurser på en kjip sak.

Æ e fremdeles like elendig på urettferdighet,
og tenker at saken må testes ut i rettsapparatet.
Om de dømmer oss til å betale,
må æ bare godta det.
-og dermed blir det lettere å leve videre med.
Enn å gi sæ for bostyrer Alf Kirkesæhter sitt krav.

29.10.15 møtes vi i forliksrådet.
Konkursboet til redrum
sier de ikke ønsker enn dom i saken hos forliksrådet.
Dette begrunnes med at jussen i denne saken er så avansert,
at rådet ikke har kompetanse på en slik avgjørelse.
Æ og Cato ber om dom i forliksrådet
og har tro på at de har kunnskap nok til å avgjøre saken.
Vi ber om at de frifinner oss.

31.10.15 får vi dommen fra forliksrådet:

"Cato Eriksen og Vibeke Nilsen har mottatt låneavdrag i god tro.
De har ikke hatt grunn til å tro at det har foregått noe ulovlig vedrørende betaling av lån til seg.
Dommen er enstemmig, full frifinnelse"

Ho-hoiiii,
HØR den jubelen det ble hos oss!


Dette siste kapitlet i redrumhistorien,
ble ikke slik vi ønska oss.
Det ble en krevende prosess,
som vi anså som helt unødvendig.

Men nå er vi kanskje der,
at vi kan sette et endelig punktum for redrum?
Det får tiden vise,
for det kan være at bostyrer Alf Kirkesæther
ønsker å overprøve dommen i tingretten.

Den avgjørelsen må vi vente ca en måned på.


Vi håper redrum går inn i historien nå





lørdag 7. november 2015

Æ og Facebook




"En dag skal vi alle dø Snoppy...."


Æ har ikke vært på facebook siste uka,
for æ har vært på studieuke i Tromsø.
Æ har valgt å slette face fra telefon min,
og må derfor gå inn via data.
Det blir ikke like ofte,
-og det er helt greit.

I mars skreiv æ et innlegg på bloggen min, 
om endringer æ gjorde for å ta bedre var på mæ sjøl.
Æ skreiv:

"Da æ hadde redrum, 
kom facebook. 
Æ brukte det som deler av arbeidsplassen, 
markedsføring, kontakt med band, internside for ansatte osv. 
Æ var 
hele tiden, natt og dag. 

Æ leste i Dagbladet 26. januar at nordmenn sjekker mobilen 150 gang, 
-i døgnet, altså hver sjette minutt. 
Den samme avisen sier at mobilen er blitt et verktøy for å skaffe en lykkefølelse, 
og at vi "flykter" inn i en egen verden og finner en slags trøst i mobilen. 
Æ ble plutselig bevisst, 
at æ var en av dem. 
Og sånn ville æ ikke ha det, 
min lykke skal ikke ligge i mobilen! 
-så æ sletta facebook fra iPhonen."

(resten av innlegget kan leses HER )



Endringer som vises i handlinger kan være et slit.


I dag logga æ mæ inn, 
og kan konkludere med at æ har lykkes i å gjøre en endring.
Æ fornøyd med det,
og lever nå mye mere AV,
enn PÅ.
Det venta noen varsler på mæ.



8 meldinger og 90 varsler venter

Æ risikere å gå glipp av noe,
med å være avlogga.
Og æ slipp å forholde mæ,
til alt som e på face.
For alt som e der,
e ikke like bra, 
for mæ.
Det kan oppstå mange negative følelser,
av å lese innlegg. 
Æ innrømme at æ forran skjermen, 
har blitt både sint, lei, trist, oppgitt og irritert. 
Det er lite nyttige følelsa, 
og bidrar ikke til å løfte dagen min.



Kor finn du din lykke? 



Det er mye fint også på face. 
Æ har opplevd å bli omfavnet, 
av varme, klæmma og gode tanker her. 
Det har betydd utrolig mye, 
i tunge tider. 
Æ har sjøl delt ut gode ord og klæmma, 
som æ ellers ikke ville ha hatt mulighet til. 
Når æ står fast på praktiske oppgaver, 
har æ spurt om hjelp på face. 
Og alltid er det hjelp å få, 
-det e helt utrolig. 
Bursdager etter at facebook kom,
inneholder store mengder med godfølelse. 

Æ blir ikke å slette profilen min, 
æ har bare valgt å bruke den
på en mere hensiktsmessig måte.  




Små perlargonia planter som kom i posten til mæ, etter at æ fant ei interessegruppe for blomster på face.


Her er noen av småplantene, de har vokst sæ stor og vakker hos mæ.


Æ bruke betraktelig mye mindre tid på face, 
enn før. 
Det er tid som frigjøres til andre formål. 
Den her uka har vi hatt lærerike, heftige og spennende 
forelesninger på UIT i Tromsø. 
Det har vært temaer som selvskading, selvmord og tvang i barnevernet.
Æ e helt klart mere fokusert på læring,
når æ ikke har mulighet å svippe innom face,
i timan.
Det gjorde æ før.




Gjør kloke valg for dæ.




Etter skoletid har æ vært på besøk hos pappa,
på sykehuset.
Pappa behandles for blodkreft,
og er midt i behandlingen.




Kvalitetstid med pappaen min.



Det er gode stunder ilag med en æ bryr mæ mye om.
Telefon ligg i sekken min,
og æ tilstede i øyeblikket.
Det er stor kvalitet i tiden æ e hos han pappa,
æ strikke og han brodere.
Vi høre radio, ser litt tv, og prater mye.
Temaene varierer,
fra dyp alvor om døden.
Til funderinger om vær og vind.
Det er bra å ikke bli forstyrret i denne tia,
av en tlf som pip, blinker eller ringer.
Æ va ikke så bevisst på dette før.



På UNN ilag med pappa e stunden med han viktigst. 



Så e det også sånn,
at når æ ikke e like mye på face som før.
Blir det mindre "likes" og kommentara fra mæ.

Når æ e inne,
kan æ sveipe litt gjennom nyhetsoppdateringen.
Æ dele ut noen liker og kommentara,
på det som kommer opp.
Æ sjekke de gruppene æ e med i,
som handler om studiene.
Innimellom sjekke æ ongan sine profiler,
om det er noe nytt der.
Og det er stort sett det æ gjør på face for tia.



Æ får ikke med mæ alt når æ bare svippe innom face. 


Æ har skjønt at noen
følger godt med på ka æ og andre gjør på face. 
Det må de gjerne velge å bruke tiden sin på, 
den er jo tross alt deres.  
Men når dette danner 
grunnlag for analyser, 
tenke æ at det e greit å advare bittelitt. 

Æ sitt aldri og teller "likes". 
Ikke dæm æ får, 
og heller ikke de æ gir. 
Det kan dermed være at æ liker noe, 
uten at æ får likes igjen. 
Eller at æ får likes, 
som æ ikke gjør opp for, 
-med å like tilbake. 

Æ fører ingen regnskap på antall "likes", 
på facebook. 
Det tenker æ e sunt og lurt for mæ.
Æ lever altså lykkelig uvitende, 
om det er noen som "skylde" mæ likes. 
Og æ blir tankefull, og bekymra, 
dersom noen savner "likes" fra mæ.

For mæ handler livet om MYE mere enn aktivitet på facebook.  
Æ har valgt å ha et avslappa forhold, 
til disse tommel opp greiene. 
Og vil gjerne bli forstått som ei sånn, 
som ikke heng sæ opp i antall likes. 
Æ tenke at det er en viktig holdning, 
å dele med andre.


"Den beste meg" er det perfekte mål i livet.


Ka tenke du om likes? 
Er manglende likes, 
det samme som "liker ikke"? 



















Ett 10 år kan inneholde så mangt

De siste 10 årene har lært mæ  å leve hver dag så godt som æ klare  med det æ står i.  I dag er det 10 år siden æ møtte opp på kreftavd på U...