mandag 26. oktober 2015

Ei bitte lita kula.

Ei bitte lita kula har snudd hverdagen min på hau,
i den siste tia.
Sånn er det for mæ,
livet mitt balanseres mellom frisk og kreftsyk.

Det har vært sånn i 3 år,
-og det vil nok fortsette i noen år fremover.

Æ ble oppringt for en kontrolltime,
av skjoldbruskkjertelkreften min.
UNN hadde en av Norges fremste spesialister på feltet,
hos sæ.
Og de lurte på om æ ville ha kontrolltime hos han.
Det ville æ så klart,
-æ like å få komme til de beste,
når det e snakk om å se kreftkuler



Så klar til kontroll, som æ kan være....


Alltid når det er kontroll,
psyker æ mæ litt opp.
Ikke at æ venter å få dårlig nytt,
men for ei som mæ,
-møter æ alltid forberedt.
Også om det kommer kjipe nyheter.

Det e himmelsk deilig,
å bli stempla som frisk på kontroller.
-æ vet at det ikke e en selvfølge.

Æ reiste ned kvelden før,
sånn at æ sikre at forsinka fly,
ikke ødelegger for knall viktige kontrolltima.
Æ har bestilt et seint fly hjem igjen,
så æ rekk å besøke pappaen min.
Han e på UNN og får behandling for blodkreft.

Kroppen min reagere på å komme inn,
der æ 2 gang har fått beskjed om kreft i skjoldbruskkjertelen (2013 &2014).
Pusten går fortere,
æ kjenne ubehag inni mæ,
og æ vil helst bli ferdig i ei sabla fart.
Stemple mæ frisk, å send mæ ut,
-tenke æ.
Men sånn ble det ikke denne gangen.

Spesialisten leita grundig med ultralydapperatet,
æ tenke "farsken, halsen e no ikke så stor".
Æ e så delt der æ ligg,
vil jo at han skal sjekke grundig,
samtidig som æ bare vil bli ferdig.
Æ prøve å holde alle tankan borte,
men det e hundrevis av dæm,
-det går ikke.

Så sir han:
"det e en bitteliten kul her,
og det e nok best at vi tar prøve av den"


Han stakk nåla inn rett over arret for å ta nye prøver.


Æ har løst å legge inn protest,
fortelle han at det ikke går med mere kreft i familien min.
Vi har fått nok!
Æ har løst å si at det passe jævlig dårlig,
med kuler no.
-åsså dæm som e bittesmå.
Æ kjenne at æ vil brøle:
"NEI, NEI, NEI".

Men æ gjør ingen av delan,
æ bare sir helt rolig,
- at æ e enig i at prøver er lurt.

Inni mæ e det komplett kaos,
prøv å gjett kor løst æ har å fortelle ongan mine om kule,
-ei bittelita ei?
Eller å gå opp noen etasjer å fortelle han pappa om den bittelille?
Ringe Cato, mamma, søster og bror,
å si at den e bitteliten.
Alt det surrer i hodet mitt,
mens spesialisten stikk nål i halsen min.
Han skal treffe ho bittelille,
og har ultralydapperatet som hjelp.
Det legen gjør er vondt,
og tankan mine e idiotisk vond.
Æ vil bare ikke ha mere kreft!


Skikkelig kjipt å fortelle min kreftsyke pappa om at min kontroll ikke gikk så bra


Så e det de der terrordagan,
kor æ går å vente,
-på svar.
Æ hate de dagan,
for mæ e dæm verre enn de som kommer når man vet.
-og æ vet at æ ikke e aleina om å vente på de svarene.
Kreft rammer ikke bare den syke,
det smeller godt i resten av familien åsså.


Det e terror å vente på prøvesvar


Heldigvis e ikke alle dagan like kjip.
Midt oppi denne ventetia,
får æ det ærefulle oppdraget å være gudmor,
til tvillingan Nikolai & Amalie.
Det e mange tanker,
som surrer i gudmorhodet.
Men alle som har med de her to skattan å gjøre,
er bare så vanvittig god.
Det e så kontrastfult,
-til tanka om kreft.
Og det rører mæ så mye,
at æ må sette noen ord på det i dåpen.
Men ordan strekk ikke til,
for alle godfølelsan som tvillingan lager hos mæ.


Amalie & Nikolai e skattan mine, det har vært vakkert å følge dæm på veien til denne verden.


I ettermiddag ringte dæm fra UNN,
æ ser at det e et 776 nummer.
-og tankan raser i hodet.
Er det kreft, eller e det ikke kreft?

Det var ingen kreftceller å finne,
i den bittelille kula.

Dagen eksplodere i lykkefølelse,
og æ går ut for å kjenne litt snø i ansiktet.
For i dag e det sånn vær,
at man kjenner at man leve.
-og dæsken det e æ gla for.

Jo mere vær, jo mere levende kjenne æ mæ! Æ e gla i vær <3 


Som kreftfri traff dette kunstverket mæ-rett i sjela.
HER er link til kunstneren, Orion Righard.

I kveld feire vi.
Æ har fått en viktig påminnelse om,
at å holde mæ frisk,
e min hovedoppgave.
Da må æ gjøre gode, og kloke valg for mæ sjøl.
-så får det bare være at ikke alle forstår det.
Det skal æ kanskje fortelle mere om i neste innlegg.




Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar

Hei, legg gjerne igjen kommentar på bloggen min.
Det kan bare gjøres via en datamaskin.

Livet handler om å lære seg å danse i regnet

Etter mange heftige år med mye sykdom i familien, traff det hær bildet mæ.  For å klare å leve med de vanskelige og tunge dag...