onsdag 21. januar 2015

Ta vare på dæ sjøl.

Da æ fikk første kreftdiagnose høsten 2012,
sa alle til mæ:
"ta vare på dæ sjøl!"
Æ va veldig enig,
-det var en bra plan.


Æ ble ikke akkurat i strålende form av stråling


Æ tenkte at det var viktig å roe ned,
æ følte at no må æ verne om mæ sjøl,
men det æ gjorde,
-samsvarte ikke med mine tanker og følelser.

Æ gjorde jo akkurat som før,
sa ja, engasjerte mæ i det vide og det breie,
lot mæ styre mye av:
"skal bare", "æ burde", "æ må".
Kjente på plikt og ansvar!
-og det e æ skikkelig go på,
æ har jo tross alt øvd i hele mitt liv.

Æ fikk erfare at det e direkte vanskelig,
å endre kursen,
-sjøl om æ visste at det va det mest fornuftig å gjøre.


Når det e masse vær som piske mæ i ansiktet, kjenne æ at æ leve! Det e æ gla for. 


Så ble det sånn,
at straks æ va ferdig med behandling av første kreftdiagnose,
- så kom der jammen en til i januar 2013.
Æ og mine hadde akkurat nådd å senke skuldran,
-bittelitt.
Så smalt kreftbomba hos oss, igjen!


Med kniven på strupen kom noen erkjennelser over livet æ levde


Det ble tøffe tider,
uten at æ hadde fått "ladet" batteriene etter forrige runde.
Utredning, vente på svar, operasjon, radioaktivjod behandling,
-og innimellom på kontroll av kreft 1.
Alt dette i tillegg til "det vanlige livet",
studier, trening, hus, hjæm og andre fritidsaktiviteter.



Mæ & Marius nyter late feriedager i Hellas 


Da vi gikk inn i 2014,
var æ på min første kontroll av kreft 2 (skjoldbruskkjertelen).
Og det ble en ny nedtur!
De fant en kreftkul på halsen min,
umulig å si om den var ny eller glemt fra forrige operasjon.
Uansett,
så måtte æ atter en gang fortelle mine om dritt kreftkuler!

Det ble ny runde med utredning,
vente på svar, operasjon og radioaktivjod behandling,
innimellom forelesninger, eksamen og konfirmasjon til sønn min.



Marius sin konfirmasjonsdag, bilde av mæ og mine <3


Kreftbehandling gjør noe med kroppen,
rent fysisk.
Det kjente (kjenner) æ på daglig,
og æ merka at no nærma grensa sæ,
- for ka æ klarte å takle mentalt.

Vi var nå kommet til sommer 2014.
Og dagene gikk med til å jakte på godfølelsen,
det kan du lese om HER
Siden æ e student,
visste æ at æ hadde en knall hektisk høst forran mæ.
Det var tid for praksis som fulltidsstudent,
og ikke deltidstudier som vi hadde hatt frem til nå.

Ville æ klare det?
-æ stolte ikke på kroppen og formen min,
den bar preg av 2 års "kreft-prosjekt".
For at æ skulle henge med på studiet,
måtte æ ut i full arbeidsuke,
for å få praksisen godkjent.

Dæsken æ va spent på korssen det skulle gå.
Hadde det vært tilbakeføring i jobb,
ville æ starta forsiktig ut,
og gradvis økt arbeidsmengden....
Men som praksis-student,
var ikke det et alternativ.
Det va bare å gå på,
gjøre mitt beste,
-og håpe at det holdt.

Tidlig i praksisen ringte fastlegen min,
-den føflekken ho hadde skjært vekk i sommer,
viste sæ å være hudkreft.
En ganske uskyldig en,
som man vet ikke sprer sæ,
og alt var skjært vekk.
Den var altså ferdig behandlet,
når æ fikk vite om den.
Men det var allikavel kreftdiagnose 3!

Etter å ha fått hamra 3 "kreftstekepanner" i bakhodet,
skjønte æ,
at å "ta vare på mæ sjøl",
-må vises i handling også.
Det funket ikke å bare tenke og føle det! 
Æ måtte leve som om æ mente det også. 
-det va ikke så lett.
Æ måtte ta grep,
å gjøre noen endringer.
- de skal æ fortelle om i neste blogginnlegg.



Vi høres! 





7 kommentarer:

  1. Utrolig godt skrevet <3 du har kjempet og kjemper en tøff kamp.
    Klem
    Ellen S

    SvarSlett
    Svar
    1. Takk Ellen :-) Sikkelig trivelig at du tar dæ tid til en kommentar! Klæm igjen

      Slett
  2. Du e imponeranes sterk beke!
    Andre ville vel lagt seg ned og gitt opp for lenge sia..
    Ønske dæ alt godt å go bedring framover.
    klem :)

    SvarSlett
  3. Veldig inspirerende blogginnlegg :-) Tommel opp!

    SvarSlett

Hei, legg gjerne igjen kommentar på bloggen min.
Det kan bare gjøres via en datamaskin.

Livet handler om å lære seg å danse i regnet

Etter mange heftige år med mye sykdom i familien, traff det hær bildet mæ.  For å klare å leve med de vanskelige og tunge dag...