lørdag 19. desember 2015

Pappa & håndballjentan ❤️

Åh heisann!!!!!!!

Æ følte mæ helt utlada
etter vanvittig mange arbeidstima med hjemmeeksamen.
Det har vært
grytidlig dag-, ettermiddag-, kveld- og nattarbeid,
med han Kurt Vik.
Æ har stått på for å finne gode løsninger for gutten,
-æ håpe han e fornøyd med løsningan æ foreslår for han.


Kjøkkenet e bomba når hold på med eksamen

Med det e æ nesten i mål
med utdanninga mi,
som barnevernspedagog.
Æ e fornøyd med det,
-for veien fram har ikke vært bare lett.
Æ digge følelsen,
med å levere fra mæ et arbeidsstykke æ e fornøyd med.
Æ vet ikke ka æ kunne ha gjort bedre på eksamen,
-og det e helt i tråd med min filosofi.
Gjøre mitt beste,
-det går ikke å prestere over det.

Så skjenka æ mæ et glass rødvin,
for å feire eksamen
å kose mæ med håndballkamp.
Jada!
DET ble ikke så mye kos,
-snakk om terror/nerve kamp!



Nervekamp!!!


Etter fulltid,
før ekstra omgangene måtte æ ringe pappa på UNN.
Vi to har alltid delt interesse for sport.
Æ skulle bare sjekke at han ikke hadde pådratt sæ et hjerteinfarkt.



Pappa og mæ


Det hadde han heldigvis ikke.
Og pappa hadde gode nyheta,
-selv om han e litt lørvat i formen etter cellegifta.
Beinmargsprøvan e helt UTEN kreftceller,
-og han har bestilt hjemreisa.
Han kommer hjem på bittelille juleaften,
-og juleaften skal vi feire ilag i år åsså.





Pappa juleaften 2014


Siden vi ikke kan være ilag å se håndballkamp,
så sende æ sms til han pappa underveis,
-da e vi litt ilag allikavel.

Men pappa har ikke lært å svare,
så sms med han e type enveis kommunikasjon.
Men ikke i dag.


Æ fikk svar fra pappa min i dag ❤️



Håndballjentan vant semifinalen,
han pappa har det bra,
æ har levert eksamen,
-det ble en fin dag.

Æ ønske dokker go´ jul

torsdag 10. desember 2015

Hjertet mitt har ikke demens.

Æ sitt å les til eksamen,
og i år har æ pensum om demens.
-det får mæ til å tenke på bestemora mi.



Ho mor og mæ


Ho hete Haldis og e 90 år.
Da ho fylte 88 år skreiv æ et blogginnlegg om ho,
det kan leses HER.



90 årsdagen til ho mor


No e mor kommet dit i livet sitt,
at ho har mindre og mindre oversikt.
Og vi miste ho litt og litt,
-det e trist.



Ho som alltid hadde strikketøyet med sæ, får ikke det helt til mere.


Æ syns det e fint å hjelpe mor
med strikketøyet,
-når ho plages.
Akkurat slik ho hjalp mæ,
-da æ va liten og ikke fikk til.


I pensum står det at demens ikke bare er historie
om tap og tristhet.
Det fins mye glede og trivsel også.
Vi har større mulighet til å skape livsglede,
ved demens enn i mange andre relasjoner og situasjoner.
Fordi våre holdninger slår direkte inn i sinnet,
til den demensrammede.
På en annen måte enn hos en "frisk" person,
som har forskanset seg i mistenksomhet.
-det hadde ikke æ tenkt på.
Æ har mye bra pensum,
som stadig sett igang refleksjoner og tanker.




Da æ va lita passa du alltid på mæ, no e det min tur, å gi dæ mor ei støttanes hånd.



Det e merkelig å tenke på
hvordan vi mennesker e laget.
Når vi er helt ny i livet
er vi avhengig av at noen har omsorg for oss.
Mot slutten av livsløpet,
-før vi går ut av tiden,
kan vi på nytt bli avhengig av at noen har omtanke for oss.




Det e godt å ha ei hand å holde i. 


Æ skulle ønske at æ kunne tatt dæ med hjæm mor,
men det går ikke.
Æ skal fortsette å komme på besøk til dæ,
fordi du e viktig for mæ,
-selv om du e blitt gammel.
Det e fint å gi litt omsorg tilbake til dæ,
-du og han far passa bestandig på oss alle.



Æ har vært med en boks julekjeks til dæ, etter oppskrift fra din mamma <3  


Blomsterinteressen har æ garantert arva fra dæ







fredag 4. desember 2015

Han gjør bare jobben sin.

I 4 år har æ vært stamkunde hos Rema Veita,
når æ e i Tromsø.
Når æ kommer til kassa,
blir æ møtt med blikkontakt.
Den som sitter der smiler og sier "hei".
Mens æ betaler,
åpner den i kassa alle posene for mæ.
Når æ har gjort opp for mæ,
sier ekspeditøren "ha det".
Det e enkle handlinger,
og de virker.
Etter å ha vært kunde der over år,
lar æ mæ imponere.
Æ blir gla av å være kunde hos dæm,
- de gjør bare jobben sin. 

Da sønnen min var liten,
hadde han en svært uheldig opplevelse hos tannlegen.
Han ble holdt fast,
mens han fikk satt bedøvelsen.
Det resulterte i at han ble innlagt på sykehus,
fordi han ikke snakket, drakk eller spiste,
på over 2 døgn.
Han ble skikkelig syk,
og spydde opp galle.
Sønnen min ble innlagt fordi,
-det var fare for organsvikt.
Det kunne blitt livstruende for han.
Sønnen min satt igjen,
men en heftig skrekk for sprøyter.
- tannlegen gjorde bare jobben sin. 



Marius min.


Noen år etter dette,
ble sønnen min akkutt syk da vi var på ferie i Thailand.
Det var den dagen vi skulle reise hjem,
han våknet med oppkast og diare.
Vi kunne ikke reise med fly,
og han ble innlagt på sykehus i Thailand.
Som mamma var æ skikkelig spent,
hvordan i alle dager skulle vi få til å ta blodprøver?
I et fremmed land,
hvor vi ikke hadde felles språk,
-det ville ikke bli enkelt å "overtale" kar´n.
Vi hadde den samme legen,
i alle 3 dagene vi var innlagt.
Æ bekymra mæ unødig,
for det ble ingen protester fra Marius.
Det va utrolig flott å sitte ved siden av sykesenga hans,
å se han som egentlig e kjempe redd,
flire og le med legen.
Kor va lege skrekken nå blitt av?,
tenkte mor.
-legen gjorde bare jobben sin



Æ blir varm i mammahjertet av det her bildet. 


I høst har æ tilbrakt mye tid,
ved pappa si sykeseng.
Han blir behandlet for blodkreft.
Æ har strikka mye,
mens æ har vært på besøk hos pappa.
Prosjektet æ har holdt på med,
var en gave til kreftlegen "min".
Da æ va i min mest sårbare utgave,
av mæ sjøl,
-ga ho mæ trygghet.
Det vil æ aldri glemme,
og æ vil være ho evig takknemlig.
-ho gjorde bare jobben sin.



Til legen min i stor takknemlighet. 




Unni Wilhelmsen har vært flere ganger på redrum,
da vi skulle slutte ville ho komme opp,
for å avslutte sitt forhold til redrum.
Det ble en vakker konsert,
og en overraskelse til mæ.
Det kan du se i videoen,
under her.
-æ gjorde bare jobben min.






Æ ville takke Unni,
for mange gode øyeblikk med ho på scenen.
Æ syns ho e en fantastisk artist,
som har gitt mæ magiske øyeblikk,
som enda e levende inni mæ.
-ho gjør bare jobben sin.





Marius genser til Unni fra Vibeke


I sommer fikk æ en ny saksbehandler,
hos Nav.
Den historien har æ fortalt om før,
den kan leses HER
I vårs første møte,
ble æ mest forfær,
over å møte ei helt ny sia inni mæ sjøl.
Æ va nesten ute av kontroll,
æ vurderte om æ sku bruke noen triks fra Tae Kwon Do treninga...
Heldigvis hadde æ såpass kontroll,
at æ bare avbrøt møtet med å si:
"det her finn æ mæ ikke i".
Æ blir ikke å strikke genser til ho!
-ho gjorde bare jobben sin.

Nå er det blitt kjent,
at æ og Cato e saksøkt av redrum sitt konkursbo,
ved bostyrer Alf Kirkesæther.
Vi lånte penger til ny eier av redrum,
som skulle tilbakebetales over tid.
Da bedriften gikk konkurs,
manglet vi 288 000.
Bostyreren sier han skal ha tilbake de 76 00,
som vi har fått i avdrag på lånet.
(Den historien kan leses HER. )
Vi opplever kravet som sjokkerende, provoserende og grådig urettferdig,
og det strider mot enhver fornuft.
-han gjør bare jobben sin.


"people will never forget how you made them feel"


Hvordan er det for dæ? 
Gjør du åsså "bare"jobben din? 
Eller tenker du,
at du kan fylle den rollen du har i ditt arbeid, 
slik at dæm du møter aldri vil glemme følelsen du ga dem? 

I såfall, 
tenk over om den følelsen er av det gode eller det vonde. 

fredag 27. november 2015

Vi e saksøkt!

No treng æ ikke å lure mere,
- æ vet.
Det e alltid best for mæ å vite,
-æ e ikke så god på å vente.


No e brevet kommet fra tingretten,
og vi vet at konkursboet til redrum ved bostyrer Alf Kirkesæther,
tar saken mot mæ og Cato videre i rettssystemet.


Brev fra Hammerfest tingrett



I brevet som kom,
erklære hele Hammerfest tingrett seg som inhabil,
og dermed overføres saken til Alta tingrett for behandling.

Hele sakens bakgrunn kan du lese HER

Kort sagt er den slik.
Caroline Greiner Haukeland fikk finansiert kjøp av redrum,
delvis med et lån på 364 000 fra mæ og Cato.

Dette skulle tilbakebetales,
over en 5 års periode.
Da gikk redrum konkurs,
hadde vi fått ca 76 000 av pengene.
Det står en rest på 288 000.
De er tapt for oss,
på grunn av konkursen.

Siden konkursen i februar i år,
har vi hatt en dialog,
med bostyrer Alf Kirkesæther.

Han mener at de 76 000 vi har fått,
er feilutbetalinger,
og krever pengene tilbakebetalt.
Det e ikke æ og Cato enig i,
de pengene er betalte avdrag på et lån gitt av oss.



Vi er ikke enig med bostyrer Kirkesæther


I oktober møttes partene i forliksrådet,
der vant vi fram.
Det ble avsagt en enstemmig dom,
- full frifinnelse av oss.

Nå vil bostyrer Kirkesæther,
ta saken videre til tingretten.
- æ lar mæ imponere.

Fd omtalte saken 12.11.15.
Der uttalte Alf Kirkesæther at,
de 76 000 skal gå til redrum sine leverandøra,
-dersom han vinn frem.
Æ lure veldig på,
hvor mye av disse som er igjen,
når Kirkesætheren selv har sendt sin advokat-regning til boet?

Hvis æ tenker en forsiktig timesats på 1500 kr,
da er 76 000 brukt opp på 50 tima.
Bostyrer har allerede brukt mange av timene på denne saken,
og når vi i tillegg skal til Alta for å få dette avgjort,
ser æ for mæ at taksameteret tikker fort opp i 76 tusen.
Så alle redrum leverandører,
dere kan nok se langt etter noen av disse pengene,
-de havner med stor sannsynlighet på Kirkesæther sin konto.

Og sett at bostyreren taper saken,
-ka da?
Da har han påført konkursboet et tap.

Videre sa Kirkesæther i avisa,
at æ og Cato har fått penger som redrum skyldte oss,
var det samme som om:
"jeg tar hånda mi ned i din lommebok og betaler min gjeld til noen".

Det er en ELENDIG sammenlikning. 

1- Æ og Cato har IKKE gjort noe aktivt for at de pengene skulle komme på vår konto.
De er utbetalt fra redrum som avdrag på lån vi hadde gitt.
Vi var aldri å hentet noen av de pengene,
- det er en grov å beskyldning han kommer med.

2- Å si at det er som å betale egen gjeld med andres penger,
blir også feil. Begge selskapene har samme eier.

Dersom uttalelsene til bostyrer Alf Kirkesæther e korrekt gjengitt i Fd,
e æ lite imponert over hans argumenter og sammenlikning!

Denne saken e absurd
og det er en jævlig trist avslutning på historien om redrum.



Sånn er det. 



Æ kan ikke velge mæ ut av denne saken,
men æ kan velge,
-"ka skal dette få gjøre med mæ?"

Kravet er sjokkerende, provoserende og grådig urettferdig,
og det strider mot enhver fornuft.
Æ prøve å være minst mulig i disse tankene.

Æ velge å ta dette som læring.
Snart e æ utdannet barnevernspedagog.
Som sosial arbeider,
skal æ garantert treffe mennesker i sårbare utgaver av seg selv.
Erfaringer med å bli utsatt for makt(misbruk),
skaper stor avmakt.
Vi har lest sider opp og ned i pensum om dette,
men det kan ikke måle sæ mot å kjenne det på kroppen.

Æ skal helt sikkert utøve mye skjønn i mitt arbeid,
sunn fornuft og folkevett,
-tenke æ e en fin ting å ha med sæ.

Kanskje er det slik,
at dette gjør mæ til en mye bedre skolert sosialarbeider?
Det ville gjort mæ gla.



Dette er fra 2. studieår, aktivitetsuka på Jotka.  




I kveld skal æ på konsert med Violet Road, de e en av mange fantastiske bekjentskaper æ har fått gjennom redrum.
Evig takknemlig for alle de gode minnene på redrum. 



For ordens skyld,
vil æ presisere at denne saken ikke handler om eier av redrum.
Dette er mellom bostyreren av redrum sitt konkursbo,
og mæ og Cato.











onsdag 11. november 2015

Siste kapitel i historien om redrum ?

Hvis historien om redrum,
var en bok,
håper æ at
æ no e kommet dit,
-at æ kan klappe permene sammen.
For godt!
Boka ville blitt stående i bokhylla,
uten at æ les den om igjen.
Av og til ville æ ha sett på den,
og blitt varm innvendig av alle gode minner.


Det har vært mye fint på redrum, her e Violet Road konsert


Det æ no skal fortelle om,
e siste kapitel,
i en bok med en litt uventa slutt.

Redrumhistorien,
kunne gjerne ha vært ei bok.
Det vi har opplevd som eiere og drivere,
har vært som et eventyr for oss.
Det har vært elleve år,
som har vært
lærerrik, utviklende, utfordrende og spennende.
Og vi har har hatt mange, mange fine stunder.
Det skal også sies at noen av kapitlene,
har vært vanskelige og tunge.

I drifta var det alltid nyttig å gå inni det som var krevende,
fordi vi viste at dette ville drive redrum framover.
Det ga mening,
og var derfor greit å streve med.


Vi har gått noen runder på redrum som har krevd sitt, feks røykinga i bakgården.


Sånn er det ikke nå,
dette siste kapitlet er bare kjipt.

Æ velger å fortelle om det,
fordi redrum var ikke bare vårt.
Byens befolkning var med på å finansiere,
oppkjøp av redrum,
-og med det anser æ dæm som "medeiere".
Som har rett på å vite,
hele historien.


Æ og Cato eide og dreiv redrum i 11 år,
det var vårt "kjærlighetsbarn".
For oss var ikke redrum en jobb,
det var en livsstil som vi elska.



Mæ & Cato 



Helt til æ ble syk,
-da ble det vanskelig å fortsette.
Etter min andre kreftdiagnose,
ble det umulig å drive videre.
Helsa var viktigere,
en vårt kjære redrum.

I august 2013,
hadde vi vår siste åpningsdag.
Og helt på tampen,
kom Caroline Greiner Haukeland,
på banen.

31.08.13 signerte Caroline, æ og Cato en kjøpekontrakt.
Vi solgte redrum til ho, for 1. 552 000.
Det var det samme beløpet,
som æ hadde brukt på å overta redrum i 2003.

25.09.13 For å hjelpe ny eier i oppstarten,
signerte æ og Cato en lånekontrakt med Caroline.
Hun skulle betale deler av kjøpesummen til mæ og Cato,
over drift i en 5 årsperiode.

03.02.15 blir redrum slått konkurs.

Nedbetalingsplanen viser at æ har motatt 53 138,
og Cato 23 138.
I rest står
153 333 til mæ og 135 333 til Cato.

Det var skikkelig kjipt at bedriften gikk konkurs.
Æ og Cato hadde lovet å hjelpe til i drifta,
og det gjorde vi også.
-men våre råd og advarsler ble ikke tatt med i drifta.
Æ følte at helsa mi hang i veggan på redrum,
og nå var alt det arbeidet ikke til glede for noen mere.
Det vi hadde skapt var over,
det var nå en avsluttet epoke.
-trodde vi.

Vi takker for oss, og for mange gode minner. 


I mai 2015 mottar vi et brev fra redrum sitt konkursbo,
ved bostyrer Alf Kirkesæther.

Han etterspør informasjon fra oss,
om utbetalinger på 76 tusen.
Han sier i brevet at pengene er utbetalt fra feil firma,
og kan ikke se at det er mottatt noen motytelser for utbetalingene.
Bostyrer skriver at:
-utbetalingene ikke er i tråd med vilkårene i aksjeloven § 3-6.
Boet vil derfor vurdere å fremsette krav om tilbakebetaling.

For at Caroline skulle motta de innsamlende pengene
fra byens befolkning,
ble det besluttet at hun skulle etablere et nytt firma.
Redrum Drift AS så dagens lys.
Vi solgte aksjene våre til dette firmaet.
Mens låneavdragene kom fra Redrum As.
Begge selskapene er 100 % eid av Caroline G. Haukeland,
og begge er i dag slått konkurs.

Vi bestrider kravet som bostyreren kommer med.
For vi har mottatt penger,
som Caroline skyldte oss.
Vi tenkte aldri over at pengene ikke var rettmessig våre,
hvorfor i alle dager skulle vi gjøre det?

La oss si at du skylder meg penger.
Om pengene kommer fra sparekonto eller brukskonto,
er helt likegyldig for mæ,
-bare pengene kommer.


18.06.15 mottar æ og Cato,
et krav fra bostyrer Alf Kirkesæther om tilbakeføring av utbetalingene.
Det er samme dag som brevet fra Nav kom i postkassa mi.
(det kan du lese om HER )

Æ ble så fortvilt,
at æ tenkte:
"har æ overlevd kreft for å bli utsatt for dette?".
Livet kjentes helt håpløst ut,
og æ tvang mæ ut på en liten joggetur.
Frisk luft er alltid bra,
når tankene er kullsvart.

Kravet var sjokkerende, provoserende og grådig urettferdig.
Det strider imot enhver fornuft.
Det kunne umulig være rett,
at vi skulle betale tilbake de 76 tusen,
når vi enda manglet 288 tusen på lånet vi ga?

Det ble noen runder med de nært oss.
Skulle vi "gi oss",
å søke lån i banken for å betale krevet?
Eller skulle vi kjempe mot bostyrer og konkursboet?

Det var e vanskelig avgjørelse,
med tanke på helsa mi.
Æ forsøker å leve slik,
at æ bygge et krigersk og godt immunforsvar.
Æ vil ha tøffe soldater inni mæ,
som nedkjemper alle nye angrep fra teite kreftceller.


Dagen etter at æ fikk 1.kreftdiagnose, var æ på jobb. Det gikk ikke å sykemelde sæ fra jentefesten.


Æ forstod at en prosess,
rundt kravet fra konkursboet,
ikke ville bidra til å styrke helsa mi.
Samtidig kjente æ,
at dersom vi lånte penger for å tilbakebetale kravet,
ville det "gnæge" inni mæ,
for resten av livet.
Det var som å velge mellom pest eller kolera,
for begge alternativene ville bli krevende å leve med.

Æ e skikkelig dårlig på urettferdighet!

Vi besluttet derfor at vi ville stå på vårt,
og bestrider kravet i midten av juli.
I mail til bostyrer Kirkesæther,
ber vi han derfor om å iverksette det han har truet/sagt i brevene til oss,
en rettslig inndriving.
Vårt ønske er å avslutte denne saken snarest,
fordi den er belastende for oss.
Vi venter ikke på frister,
og meddeler boet pr. mail så snart avgjørelsen er tatt.

Bostyreren takker for tilbakemeldingen fra oss, på mail.
Han skriver i denne mailen:
"at vi også risikerer ansvar for saksomkostninger,
og at han derfor håper vi har fått råd fra advokat på vårt standpunkt.
Kirkesæther hevder at boets krav mot oss står like sterkt,
og at dette ikke blir gjort "for å prøve seg".
Han sier at vi risikerer å måtte betale dobbelt så mye som selve kravene,
fordi den tapende part er ansvarlig for saksomkostningene.
Dersom saken havner i tingretten for avgjørelse,
blir omkostningene betydelige.
Han ber oss også om å ta hensyn til dette."

Æ og Cato har ikke midler til å hyre advokat,
og denne mailen oppleves som en advarsel til oss.

Vi må gjøre et valg,
betale 76 tusen til boet,
eller teste ut saken i rettssystemet?
Med det risikere og måtte betale rundt 150 000 kr,
og bruke enda mere tid og ressurser på en kjip sak.

Æ e fremdeles like elendig på urettferdighet,
og tenker at saken må testes ut i rettsapparatet.
Om de dømmer oss til å betale,
må æ bare godta det.
-og dermed blir det lettere å leve videre med.
Enn å gi sæ for bostyrer Alf Kirkesæhter sitt krav.

29.10.15 møtes vi i forliksrådet.
Konkursboet til redrum
sier de ikke ønsker enn dom i saken hos forliksrådet.
Dette begrunnes med at jussen i denne saken er så avansert,
at rådet ikke har kompetanse på en slik avgjørelse.
Æ og Cato ber om dom i forliksrådet
og har tro på at de har kunnskap nok til å avgjøre saken.
Vi ber om at de frifinner oss.

31.10.15 får vi dommen fra forliksrådet:

"Cato Eriksen og Vibeke Nilsen har mottatt låneavdrag i god tro.
De har ikke hatt grunn til å tro at det har foregått noe ulovlig vedrørende betaling av lån til seg.
Dommen er enstemmig, full frifinnelse"

Ho-hoiiii,
HØR den jubelen det ble hos oss!


Dette siste kapitlet i redrumhistorien,
ble ikke slik vi ønska oss.
Det ble en krevende prosess,
som vi anså som helt unødvendig.

Men nå er vi kanskje der,
at vi kan sette et endelig punktum for redrum?
Det får tiden vise,
for det kan være at bostyrer Alf Kirkesæther
ønsker å overprøve dommen i tingretten.

Den avgjørelsen må vi vente ca en måned på.


Vi håper redrum går inn i historien nå





lørdag 7. november 2015

Æ og Facebook




"En dag skal vi alle dø Snoppy...."


Æ har ikke vært på facebook siste uka,
for æ har vært på studieuke i Tromsø.
Æ har valgt å slette face fra telefon min,
og må derfor gå inn via data.
Det blir ikke like ofte,
-og det er helt greit.

I mars skreiv æ et innlegg på bloggen min, 
om endringer æ gjorde for å ta bedre var på mæ sjøl.
Æ skreiv:

"Da æ hadde redrum, 
kom facebook. 
Æ brukte det som deler av arbeidsplassen, 
markedsføring, kontakt med band, internside for ansatte osv. 
Æ var 
hele tiden, natt og dag. 

Æ leste i Dagbladet 26. januar at nordmenn sjekker mobilen 150 gang, 
-i døgnet, altså hver sjette minutt. 
Den samme avisen sier at mobilen er blitt et verktøy for å skaffe en lykkefølelse, 
og at vi "flykter" inn i en egen verden og finner en slags trøst i mobilen. 
Æ ble plutselig bevisst, 
at æ var en av dem. 
Og sånn ville æ ikke ha det, 
min lykke skal ikke ligge i mobilen! 
-så æ sletta facebook fra iPhonen."

(resten av innlegget kan leses HER )



Endringer som vises i handlinger kan være et slit.


I dag logga æ mæ inn, 
og kan konkludere med at æ har lykkes i å gjøre en endring.
Æ fornøyd med det,
og lever nå mye mere AV,
enn PÅ.
Det venta noen varsler på mæ.



8 meldinger og 90 varsler venter

Æ risikere å gå glipp av noe,
med å være avlogga.
Og æ slipp å forholde mæ,
til alt som e på face.
For alt som e der,
e ikke like bra, 
for mæ.
Det kan oppstå mange negative følelser,
av å lese innlegg. 
Æ innrømme at æ forran skjermen, 
har blitt både sint, lei, trist, oppgitt og irritert. 
Det er lite nyttige følelsa, 
og bidrar ikke til å løfte dagen min.



Kor finn du din lykke? 



Det er mye fint også på face. 
Æ har opplevd å bli omfavnet, 
av varme, klæmma og gode tanker her. 
Det har betydd utrolig mye, 
i tunge tider. 
Æ har sjøl delt ut gode ord og klæmma, 
som æ ellers ikke ville ha hatt mulighet til. 
Når æ står fast på praktiske oppgaver, 
har æ spurt om hjelp på face. 
Og alltid er det hjelp å få, 
-det e helt utrolig. 
Bursdager etter at facebook kom,
inneholder store mengder med godfølelse. 

Æ blir ikke å slette profilen min, 
æ har bare valgt å bruke den
på en mere hensiktsmessig måte.  




Små perlargonia planter som kom i posten til mæ, etter at æ fant ei interessegruppe for blomster på face.


Her er noen av småplantene, de har vokst sæ stor og vakker hos mæ.


Æ bruke betraktelig mye mindre tid på face, 
enn før. 
Det er tid som frigjøres til andre formål. 
Den her uka har vi hatt lærerike, heftige og spennende 
forelesninger på UIT i Tromsø. 
Det har vært temaer som selvskading, selvmord og tvang i barnevernet.
Æ e helt klart mere fokusert på læring,
når æ ikke har mulighet å svippe innom face,
i timan.
Det gjorde æ før.




Gjør kloke valg for dæ.




Etter skoletid har æ vært på besøk hos pappa,
på sykehuset.
Pappa behandles for blodkreft,
og er midt i behandlingen.




Kvalitetstid med pappaen min.



Det er gode stunder ilag med en æ bryr mæ mye om.
Telefon ligg i sekken min,
og æ tilstede i øyeblikket.
Det er stor kvalitet i tiden æ e hos han pappa,
æ strikke og han brodere.
Vi høre radio, ser litt tv, og prater mye.
Temaene varierer,
fra dyp alvor om døden.
Til funderinger om vær og vind.
Det er bra å ikke bli forstyrret i denne tia,
av en tlf som pip, blinker eller ringer.
Æ va ikke så bevisst på dette før.



På UNN ilag med pappa e stunden med han viktigst. 



Så e det også sånn,
at når æ ikke e like mye på face som før.
Blir det mindre "likes" og kommentara fra mæ.

Når æ e inne,
kan æ sveipe litt gjennom nyhetsoppdateringen.
Æ dele ut noen liker og kommentara,
på det som kommer opp.
Æ sjekke de gruppene æ e med i,
som handler om studiene.
Innimellom sjekke æ ongan sine profiler,
om det er noe nytt der.
Og det er stort sett det æ gjør på face for tia.



Æ får ikke med mæ alt når æ bare svippe innom face. 


Æ har skjønt at noen
følger godt med på ka æ og andre gjør på face. 
Det må de gjerne velge å bruke tiden sin på, 
den er jo tross alt deres.  
Men når dette danner 
grunnlag for analyser, 
tenke æ at det e greit å advare bittelitt. 

Æ sitt aldri og teller "likes". 
Ikke dæm æ får, 
og heller ikke de æ gir. 
Det kan dermed være at æ liker noe, 
uten at æ får likes igjen. 
Eller at æ får likes, 
som æ ikke gjør opp for, 
-med å like tilbake. 

Æ fører ingen regnskap på antall "likes", 
på facebook. 
Det tenker æ e sunt og lurt for mæ.
Æ lever altså lykkelig uvitende, 
om det er noen som "skylde" mæ likes. 
Og æ blir tankefull, og bekymra, 
dersom noen savner "likes" fra mæ.

For mæ handler livet om MYE mere enn aktivitet på facebook.  
Æ har valgt å ha et avslappa forhold, 
til disse tommel opp greiene. 
Og vil gjerne bli forstått som ei sånn, 
som ikke heng sæ opp i antall likes. 
Æ tenke at det er en viktig holdning, 
å dele med andre.


"Den beste meg" er det perfekte mål i livet.


Ka tenke du om likes? 
Er manglende likes, 
det samme som "liker ikke"? 



















mandag 26. oktober 2015

Ei bitte lita kula.

Ei bitte lita kula har snudd hverdagen min på hau,
i den siste tia.
Sånn er det for mæ,
livet mitt balanseres mellom frisk og kreftsyk.

Det har vært sånn i 3 år,
-og det vil nok fortsette i noen år fremover.

Æ ble oppringt for en kontrolltime,
av skjoldbruskkjertelkreften min.
UNN hadde en av Norges fremste spesialister på feltet,
hos sæ.
Og de lurte på om æ ville ha kontrolltime hos han.
Det ville æ så klart,
-æ like å få komme til de beste,
når det e snakk om å se kreftkuler



Så klar til kontroll, som æ kan være....


Alltid når det er kontroll,
psyker æ mæ litt opp.
Ikke at æ venter å få dårlig nytt,
men for ei som mæ,
-møter æ alltid forberedt.
Også om det kommer kjipe nyheter.

Det e himmelsk deilig,
å bli stempla som frisk på kontroller.
-æ vet at det ikke e en selvfølge.

Æ reiste ned kvelden før,
sånn at æ sikre at forsinka fly,
ikke ødelegger for knall viktige kontrolltima.
Æ har bestilt et seint fly hjem igjen,
så æ rekk å besøke pappaen min.
Han e på UNN og får behandling for blodkreft.

Kroppen min reagere på å komme inn,
der æ 2 gang har fått beskjed om kreft i skjoldbruskkjertelen (2013 &2014).
Pusten går fortere,
æ kjenne ubehag inni mæ,
og æ vil helst bli ferdig i ei sabla fart.
Stemple mæ frisk, å send mæ ut,
-tenke æ.
Men sånn ble det ikke denne gangen.

Spesialisten leita grundig med ultralydapperatet,
æ tenke "farsken, halsen e no ikke så stor".
Æ e så delt der æ ligg,
vil jo at han skal sjekke grundig,
samtidig som æ bare vil bli ferdig.
Æ prøve å holde alle tankan borte,
men det e hundrevis av dæm,
-det går ikke.

Så sir han:
"det e en bitteliten kul her,
og det e nok best at vi tar prøve av den"


Han stakk nåla inn rett over arret for å ta nye prøver.


Æ har løst å legge inn protest,
fortelle han at det ikke går med mere kreft i familien min.
Vi har fått nok!
Æ har løst å si at det passe jævlig dårlig,
med kuler no.
-åsså dæm som e bittesmå.
Æ kjenne at æ vil brøle:
"NEI, NEI, NEI".

Men æ gjør ingen av delan,
æ bare sir helt rolig,
- at æ e enig i at prøver er lurt.

Inni mæ e det komplett kaos,
prøv å gjett kor løst æ har å fortelle ongan mine om kule,
-ei bittelita ei?
Eller å gå opp noen etasjer å fortelle han pappa om den bittelille?
Ringe Cato, mamma, søster og bror,
å si at den e bitteliten.
Alt det surrer i hodet mitt,
mens spesialisten stikk nål i halsen min.
Han skal treffe ho bittelille,
og har ultralydapperatet som hjelp.
Det legen gjør er vondt,
og tankan mine e idiotisk vond.
Æ vil bare ikke ha mere kreft!


Skikkelig kjipt å fortelle min kreftsyke pappa om at min kontroll ikke gikk så bra


Så e det de der terrordagan,
kor æ går å vente,
-på svar.
Æ hate de dagan,
for mæ e dæm verre enn de som kommer når man vet.
-og æ vet at æ ikke e aleina om å vente på de svarene.
Kreft rammer ikke bare den syke,
det smeller godt i resten av familien åsså.


Det e terror å vente på prøvesvar


Heldigvis e ikke alle dagan like kjip.
Midt oppi denne ventetia,
får æ det ærefulle oppdraget å være gudmor,
til tvillingan Nikolai & Amalie.
Det e mange tanker,
som surrer i gudmorhodet.
Men alle som har med de her to skattan å gjøre,
er bare så vanvittig god.
Det e så kontrastfult,
-til tanka om kreft.
Og det rører mæ så mye,
at æ må sette noen ord på det i dåpen.
Men ordan strekk ikke til,
for alle godfølelsan som tvillingan lager hos mæ.


Amalie & Nikolai e skattan mine, det har vært vakkert å følge dæm på veien til denne verden.


I ettermiddag ringte dæm fra UNN,
æ ser at det e et 776 nummer.
-og tankan raser i hodet.
Er det kreft, eller e det ikke kreft?

Det var ingen kreftceller å finne,
i den bittelille kula.

Dagen eksplodere i lykkefølelse,
og æ går ut for å kjenne litt snø i ansiktet.
For i dag e det sånn vær,
at man kjenner at man leve.
-og dæsken det e æ gla for.

Jo mere vær, jo mere levende kjenne æ mæ! Æ e gla i vær <3 


Som kreftfri traff dette kunstverket mæ-rett i sjela.
HER er link til kunstneren, Orion Righard.

I kveld feire vi.
Æ har fått en viktig påminnelse om,
at å holde mæ frisk,
e min hovedoppgave.
Da må æ gjøre gode, og kloke valg for mæ sjøl.
-så får det bare være at ikke alle forstår det.
Det skal æ kanskje fortelle mere om i neste innlegg.




fredag 7. august 2015

Verre enn kreft!

For mæ finnes det noe som er verre enn å få en kreftdiagnose, 
- det var å fortelle ongan mine om det. 

Da legen sa til mæ,
at æ måtte forberede mæ på at æ hadde kreft,
var ongan mine de første æ tenkte på.

Hvordan skulle æ få til å fortelle dæm om at æ var kreftsyk?


Mine <3  Marte, Marius og Lisa


Ordet "kreft",
smeller som et pistolskudd.
Æ trur det e vanskelig å høre om kreft,
uten å tenke på døden,
-iallefall til å begynne med.

Æ fikk gå noen runder med mæ sjøl,
den fredagen da legen ba mæ forberede mæ på kreft.
Skulle æ fortelle ongan mine det,
eller skulle æ vente til man viste sikkert?

Det va smertefulle vurderinger!

Æ hadde ikke løst å påføre mine barn,
-redselen for å miste mæ.
Æ kunne jo håpe på at legen tok feil!

Men samtidig,
ka ville dæm si,
om de fikk vite at æ hadde holdt det hemmelig for dæm?

Æ konkluderte med at åsså dem kunne få forberede sæ,
akkurat som æ fikk.

2 dager etter at æ hadde vært hos legen,
reiste æ til Tromsø på studiesamling.
Jentene mine bor der.

De var som vanlig gla for besøk,
og lite ante de om ka æ hadde å fortelle dæm.

Hos Lisa & Marte i Tromsø

For mæ føltes det ut som om æ trakk pistolen,
retta den mot dæm,
-trakk av, og ramma dæm hardt.
Æ viste at fra no av skulle det gå ei tid,
før vi kunne slappe av å være trygg på,
-at vi har ei framtid sammen.

Det var brutalt å fortelle om legens mistanke.

Marius var hjemme i Hammerfest,
-og han ville æ prate med når æ kom hjem etter ei uka.
Æ ville ikke gi han beskjed på telefon.
Det var lange studiedager i Tromsø,
og æ va redd at noen skulle nå å fortelle Marius det før æ kom hjem.



Marius

Æ og han lå i dobbelsenga mi,
det var lørdagsformiddag,
og æ fortalte han at æ kanskje var kreftsyk.
Mammahjertet blødde,
-mens æ forsøkte etter beste evne å berolige han.
Ungdomsskole gutten min,
gud kor æ ønska at æ slapp å bekymre han.

No blei det sånn,
at æ på 2 år fikk 3 forskjellige kreftdiagnoser.
Æ har altså virkelig fått "øve" på å komme med dårlig nytt,
til mine.

Vi gjorde tidlig avtale om hvordan vi skulle gjøre dette.
Jentene ville vite alt æ fikk vite,
-uansett ka som måtte komme.
Marius sa han ikke ville vite om kuler, mistanker osv.
Han sa han bare ville vite det han måtte vite,
altså ferdige diagnoser.

Dæsken æ va gla at vi snakket og avtalte,
på et tidlig tidspunkt hvordan vi skulle løse prosessen,
-med utredninger og behandling.

Ongan valgte forskjellig,
-og for mæ har det vært greiere å vite hvordan dæm ville ha det.

Men,
det var ikke noe særlig å ringe Marte,
da hun akkurat var landet i London,
-og fortelle om en ny oppdaget kule.
Men fordi vi hadde en avtale,
var det klart for mæ at det va det æ måtte gjøre.
Ellers kunne det bli sånn at på neste ferietur,
skulle ho måtte lure på hvordan det gikk hjemme.


Mine fine <3 

Det va verre for mæ,
å fortelle ongan mine at æ hadde kreft,
enn å få kreft.

Sånn var det nok for pappa også?
Det var kanskje derfor han ba legen på UNN ringe dattra si i går,
og fortelle at de nå hadde funnet ut av ka som feilte han.

Pappen min har fått blodkreft.


Pappa <3 

Pappa e igang med behandlingen allerede,
og det blir en sikkelig "hestekur".
Han vil bli dårlig av behandlinga,
og har ikke lyst på telefoner.
Men æ vet at han blir kjempe gla for sms hilsen,
sjøl om han ikke blir å svare.

Legen sa til mæ i går,
at de behandler pappa med et klart mål,
- å få han frisk.



Mitt aller beste råd til alle dokker som les her,
snakk med ongan dokkers,
-om hvordan de vil få vite om eventuelle sykdommer.
Æ love at når man står oppi det,
da er det så mange vanskelige følelsa,
at det vil hjelpe på,
å ha snakket om det på forhånd.


Ett 10 år kan inneholde så mangt

De siste 10 årene har lært mæ  å leve hver dag så godt som æ klare  med det æ står i.  I dag er det 10 år siden æ møtte opp på kreftavd på U...