torsdag 28. august 2014

Å bokse med kreftcellene!

Æ har fått en del flotte henvendelser, 
-fra andre som har fått kreftdiagnoser. 
Flere spør etter konkrete tips for å takle denne dritt sykdommen.
-og æ dele gjerne flere detaljer rundt min måte å takle kreft på. 
For mæ e det fantastisk flott, 
-om noen vil låne av min "verktøyskasse". 

Lure tanker e verktøy for mæ, 
-æ samle på dæm.
Når æ møte på utfordringer stikk æ hodet ned i verktøyskassa mi, 
-og så langt har æ funnet gode redskaper, 
som gjør det enklere for mæ, 
å takle de karamellan som livet har gitt mæ.


Høsten 2012, det året rosa sløyfeaksjonen kom ekstra nært.


Så, 
om DU finner gode verktøy her, 
på bloggen min, 
-værsågo`.
Ta dæm med dæ, 
og bruk dæm.

Min første kreftdiagnose, 
var en svulst på 5 cm på livmorhalsen. 
Den var for stor til å opereres, 
og skulle derfor kværkes med 30 strålinger og 6 runder cellegift. 



Godt å komme igang med behandlinga.

22. okt 2012 møtte æ til min første stråling på UNN. 
Æ va skikkelig utålmodig etter å komme igang, 
æ følte mæ så klar for å "gå i ringen". 
- endelig skulle det skje noe, 
og den vonde utredingstiden var endelig over.
For mæ var dette en kamp, 
-som æ skulle gå seirende ut av.
Æ tvilte ikke et øyeblikk på, 
om det var sånn det skulle gå.

Fordi æ trene Tae Kwon Do, 
va æ lykkelig eier av et par røde & flotte boksehansker.
Og gjennom treninga har æ lært, 
-en del forskjellige slag. 



Mine boksehansker ble plutselig veldig viktig.


Denne mandagen i oktober, 
satt ei oveklar frk Nilsen på venteværelset, 
-sånn der 5-10 cm over stolsetet  #denfølelsen

Da æ ble henta inn, 
fikk æ komme til den nyeste strålemaskinen.
Humret litt inni mæ, 
og tenkte:
"helt passelig at æ fikk komme i den". 
- det e sabla VIKTIG å samle på positive opplevelser.
Og de med motsatt fortegn, 
ga æ aldri noe oppmerksomhet. 
Det var et poeng for mæ, 
å stille med en blid, glad og positiv kropp, 
til behandling. 



#GlaBeke klar for stråling.



Så lå æ der da, 
og tenkte: 
"30 strålinger!
 Wow - det er mange.
Æ kan ikke bare ligge her. Æ må finne på nokka.... " 
Og vips, 
der dukka boksehanskan mine fram.....

Æ så for mæ, 
helt detaljert, 
hendene som skled inni hansken.
Æ kjente på følelsen, 
korssen det va å ta dæm på.
Æ registrerte hullene i fóret, 
det var MINE godt brukte hansker. 

Æ starta lett ut, 
æ visualiserte lette slag, 
bare sånne til oppvarming.
Terga de der fjottate kreftcellan, 
som hadde tatt bolig i mæ. 

Etterhvert ble æ varm, 
og kraften i slagene økte på.
Uppercut og frontpunch,
-og alle traff HELT perfekt.

Kreftcellan ble no skræmt, 
"ka faen e det som skjer?", 
-sa dæm til hverandre.

Jo, 
det kan æ fortelle dokker, 
ei illsint Vibeke Brækhus Nilsen, 
e på krigsstien.

Og no va æ blitt gjennomvarm, 
der æ lå på benken. 
Stråletiden var snart over, 
men æ hadde alltid noen slag til på lager. 

De der fra bakerste hånd, 
mens æ stupte inn i slaget, 
-de traff så "det sang"!!! 
Kreftcellan spruta alle veia, 
og no var de gått over til å bli vettskræmt.
På det tidspunktet fryda æ mæ, 
og kjente at æ syntes nesten litt synd på kreftcellene,
-for så redd va dæm.



No fikk æ VIRKELIG bruk for det æ hadde lært.


Selve strålinga tok kanskje 5 minutter, 
og æ gjorde min visualisering hver eneste gang.
Dæven det va deilig å tenke på, 
at kreftcellan fikk sæ solide slag over kjæften.

Træffan va skikkelig detaljert, 
det va viktig, 
-for INGEN skulle lure sæ unna.
Og dessuten kunne de bare advare resten av slekta si, 
ho dær Nilsen kødde vi IKKE med.



Æ gikk opp til svart belte med 2 kreftdiagnoser i kroppen, men det visste æ ikke da... 


For mæ va det super viktig å gjøre noe nyttig, 
være med å delta, 
i behandlinga.
Og æ lå faktisk å små flirte,
mens strålinga pågikk.
Så livlig/levende var visualiseringa for mæ, 
-det var som en solid treningsøkt, 
full av solide og nådeløse treffere.

Æ VALGTE å tenke sånn, 
mens æ ble stråla. 
Og æ e veldig overbevisst om at det gjorde en forskjell, 
for mæ. 
Æ kunne ha lugget der i angst, 
vært livredd, 
fundert på om strålingan traff, 
-surra mæ inni en negativ tankespiral. 
Men æ valgte en annen strategi, 
æ så på det som en boksekamp, 
-som æ selvfølgelig vant hver eneste gang.




Det fine er at vi alltid kan velge.



I ettertid har æ hørt, 
at slik visualisering dreper en kreftsvulst, 
innanifra.
Og strålinga virker utanifra.

Æ hadde på forhånd fått vite at etter 6 uker behandling, 
ville svulsten fortsatt være der, 
fordi strålinga virker etter endt behandling.  

Min svulst var HELT borte etter 4 uker! 
-det var kanskje ikke så rart? 




Hjernen skiller ikke på fantasi og virkelighet, tenk lure tanker.







2 kommentarer:

  1. Fantastisk Vibeke, du e virkleig en inspirator, og ikke bare for dem som har kreft!! Alt godt til dæ du tøffe jenta!! Stor klem fra Gunn Bente :-)

    SvarSlett
  2. Hei Gunn Bente :) Takk for hyggelig melding! Det e så flott å tenke på at mine erfaringer kan brukes av andre. Klæm igjen <3

    SvarSlett

Hei, legg gjerne igjen kommentar på bloggen min.
Det kan bare gjøres via en datamaskin.

Livet handler om å lære seg å danse i regnet

Etter mange heftige år med mye sykdom i familien, traff det hær bildet mæ.  For å klare å leve med de vanskelige og tunge dag...