mandag 14. juli 2014

2 diagnoser = 2 avdelinger !

Æ fikk 2 kreftdiagnoser,
nesten samtidig. 
Og disse hadde ingenting med hverandre å gjøre! 
Det er som å vinne i Lotto først på onsdag, 
og så på lørdag. 
-det e en teoretisk mulighet for det, 
og det skjedde altså med mæ. 


Ute i naturen finner æ alltid fred. 


Med 2 forskjellige diagnoser, 
hører æ til 2 forskjellige avd på UNN. 
-og det har gitt mæ en skremmende innsikt når det gjelder mine kontroller! 

Bare hør her:

Kreftdiagnose 1, følges helt glimrende opp. 
Kontrolltimene kommer presis som vi har avtalt. 
Det er alltid satt av god tid til timen min, 
og æ har en nydelig lege. 
-det e ho samme hver gang! 
Ho kjenner mæ og historien min. 
Om æ har "noe" som uroer mæ,  
DA sjekker ho det ut! 
For ho sir at æ IKKE skal trenge å uroe mæ unødvendig. 
Legen på denne avd. får mæ til å føle mæ som ei prinsessa, 
ho gjør det mye lettere for mæ å takle alt rundt kreftdiagnose 1! 

Ho gjør mæ så trygg som æ kan være,
når det er snakk om en diagnose som kreft!

Ho e der for mæ! 
Og om æ lure på noe får æ alltid svar samme dag, 
på telefon eller mail. 

Kreftdiagnose 2, er HELT i andre enden på skalaen, 
-der går det meste galt!

Æ skulle ha første kontroll etter 1 år, 
-de glemte å kalle mæ inn.

På første kontroll, som dermed var 2 mnd forsinka, 
sa legen som undersøkte mæ, 
"ja her har du en svulst på halsen", 
akkurat som i fjor!
-Meget merkelig tenkte æ, 
æ visste jo at alle skulle være tatt vekk. 
Legen er på tur å avslutte mæ, 
han sier at alt ser så fint ut.... 
"Ka e i den svulsten?" spør æ 
Det skulle æ få vite hos lege 2, som æ skulle inn til. 

Inne hos lege 2, 
snakker vi om arret mitt, medisiner og hvordan de virker på mæ. 
Han er også på tur å avslutte mæ, 
æ spør da om den svulsten som lege 1 nevnte. 
"Hvilken svulst? " sier lege 2. 
Æ forklarer at lege 1 sa det var en svulst på halsen min, 
og at den var tatt prøve av i fjor. 
Lege 2 forsvinner inn i dataen sin, 
og sier "det var da merkelig". 
Han leser på notat fra lege 1, 
og sier som æ tenkte, 
"den skal ikke være der" 
De to legene blir så enig om å ta nye prøver. 

Og så lenge vi ikke vet noe annet, 
ser de på denne nye svulsten som en spredning fra den forrige, 
-altså kreft! 
Det skal ta 1 uke å få svar, sier de. 

DET TOK 3 UKER!!!! 


Å knuse planker er genialt når man e opptrekt! 


Æ må fortelle alle mine nærmeste atter en gang, 
om ei ny jævla kula! 
Og alle blir vi gående på vent....
Æ har tlf med overalt, 
på do, i butikken, på forelesning, i dusjen, med matbordet... 
Æ jakter på den, 
for æ vet at om der står ubesvart anrop fra 776 i displayet, 
-så er det neppe noen i andre enden om æ ringe opp. 
Og mine nærmeste "jakter" på mæ, 
de må sjekke om æ har hørt noe, 
enda vi har avtalt at æ skal gi beskjed så snart æ vet! 
Æ ringe sykehuset og etterlyser svar, 
de har ingen svar å gi mæ. 
Legen som har bestilt prøvene, er opptatt! 
Æ legger igjen beskjed om han kan ringe mæ, 
men æ høre ingenting. 

Det e vanskelig å fungere normalt, 
mens vi venter. 
For oss er det en jævlig kjip situasjon! 
Er det kreft, eller er det ikke? 

Når vi begynner på 3. uke e æ på studiesamling i Tromsø, 
æ bestemme mæ for å dra bort til UNN,
og bli der, 
- til æ får et svar!!!!

Dette skjer 2 dager, 
for han legen som sitt på mine prøvesvar er i operasjon.
-det er ingen vits å vente der. 
Ganske slukøret drar æ på forelesning, 
og forsøker å henge med.... 

Til sist blir fortvilelsen og irritasjon så stor, 
at æ kontakter ho legen som har med kreftdiagnose 1 å gjøre. 
Æ spør om ho kan hjelpe mæ og få ut et svar. 
Det gjør ho, 
og den kvelden blir æ oppringt av legen, 
-det er kreft. 

Det er en slags lettelse å endelig få et svar, 
da vet æ ka æ har å forholde mæ til. 
De dagene man går å venter.... 
DET er terrordager! 
Og dersom man fortsetter den tankerekka, 
at der er en lege som vet svaret, 
men han har dessverre ikke tid, kapasitet eller mulighet til å gi meddele mæ det!!!
- æ kan love at da snakker vi store tilleggsbelastninger, 
for både mæ og hele min nærmeste familie. 

Da er det klart, 
ny runde med operasjon og radioaktivjod behandling. 

Operasjonen gikk kjempe bra, 
- det kan du lese om HER. 

En måned etter er det tid for nytt isolat, 
og radioaktiv jodbehandling. 
- det kan du lese om HER . 

Æ og jentan mine, vi trives på tur i fjellet.


Den dagen æ skrives ut av isolatet, 
fredag 16. mai, 
har ingen leger tid å snakke med mæ. 
Alle er opptatt, 
og æ kan velge om æ skal sitte der å vente i 3 timer, 
eller dra hjem. 
Æ har fly hjem, og det vil æ ikke miste. 
Vi avtaler at legen ringer mæ, 
når prøvesvarene er klar! 
(opptak av jod vil enkelt si at æ har flere kreftceller igjen, 
ingen opptak vil si kreftfri) 

Æ blir kjempego på å vente på svar, 
når det gjelder kreftdiagnose 2! 
For de ringer mæ ikke som avtalt.
4 ganger ringer æ avd. for å få vite resultatet. 

11. juni, 23. juni, 1.juli og 10.juli. 

E æ kreftfri? 
-eller er det kreftceller igjen i mæ? 
DET e "ganske" VIKTIG for mæ & mine å vite!


Hagearbeid e terapi for mæ. 


Det er med stort ubehag æ ringe, 
æ like ikke å "mase"....
Men æ må jo få vite resultatet! 
Og æ må få vite plan for videre oppfølging. 
Det e kreft vi snakker om, 
-og det kødder hvertfall ikke æ med! 

Omsider ringer legen med svaret, 
æ får beskjed om å innstille mæ på at æ e kreftfri!
-det var INGEN opptak av jod! 

Åh, 
følelsen e VIDUNDERLIG! 

FRISK! 
-det kan ikke beskrives med ord. 
Etter 2 år med kreftbehandling kan vi nå endelig senke guarden, 
det fins ingen flere kreftceller å kjempe mot!
-alle er slått knockout! 

Vi to kan endelig senke guarden, kampen min er over.

MEN! 
-et stort MEN! 

Hvis ikke æ hadde purret på kontrolltimen min, 
-ka hadde da skjedd? 

Hvis ikke æ hadde spurt ka e i den svulsten, 
-hadde noen andre tenkt på å sjekke det ut? 

Hvis ikke æ hadde mast på prøvesvarene, 
-hadde æ da fått dem? 

Mine 2 kreftdiagnoser, 
har gitt mæ en skremmende innsikt! 

Korssen det skal gå med mæ som kreftpasient, 
avhenger ikke bare av hvilke diagnoser æ får.... 

Det handler like mye om, 
-hvilken lege æ treffer på, 
og hvilket system sykehuset har!

Når det er snakk om kreftdiagnose 1, 
hviler æ hodet trygt på skuldrene til legen min. 
Æ stoler fult på at ho ivaretar mæ,
-og det gjør så godt!

Når det gjelder kreftdiagnose 2, 
står æ i "giv-akt"! 
Æ google, les mæ opp, fundere og stresser en hel del med denne diagnosen. 
Min lege på denne diagnosen,
er alltid så opptatt når æ forsøker å få kontakt. 
Og de 2 gangene han ringte mæ, var det langt på kveld. 
Er dagene hans så travle,
- at han ikke har tid å ta vare på alle sine pasienter? 

Og da blir neste tanke, 
-ka med de som ikke følger så med, de som ikke googler, spør og "maser" ? 
De som tror at så lenge de ikke hører noe, 
-så er alt bra! 

Dette e kjempe skummelt å tenke på, 
for når vi snakker om kreft, 
er tiden alltid så viktig......!!!

Min motivasjon til å fortelle om dette, 
er at dokker som les på bloggen min, 
kan lære av mine erfaringer. 

For æ trur ikke, 
at et slikt systemsvikt bare rammer mæ! 

Og æ syns virkelig synd i alle de som gjør en glimrende jobb i helseveset, 
det må være heftig å jobbe i et slikt system! 











Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar

Hei, legg gjerne igjen kommentar på bloggen min.
Det kan bare gjøres via en datamaskin.

Livet handler om å lære seg å danse i regnet

Etter mange heftige år med mye sykdom i familien, traff det hær bildet mæ.  For å klare å leve med de vanskelige og tunge dag...