onsdag 16. april 2014

Den fineste uka!

Ei klok venninne sa en gang til mæ:

"Det e ingen vits å planlegge, 
for ingenting blir som planlagt allikavel" 

Dæsken det har ho rett i! 

Kombinasjonen kreft & skole, 
kan være utfordrene å få til. 
2 ganger har æ stått forran studieuker, 
og tenkt:
"klare æ å gjennomføre det hær?"

Kreftbehandling har sentra mæ såpass ut av spill, 
at æ begge gangene har tvit sterkt på,
om det lar sæ gjøre å stille på samling. 



Operasjonssåret

Torsdag 3. april ble æ operert, 
og Mandag 7. april var det siste studieuke for i år. 
Æ var "litt" i tvil på formen, 
om æ var i stand til å gjennomføre. 

At denne samlingsuka, 
hadde aktivitetsfag på timeplan, 
empowerment teater, 
gjorde ikke tvilen mindre! 

Kor mye sårsmerter får æ denne gangen? 
Enn om æ ikke klare å sitte oppreist en hel dag? 
Må æ gå med lua på hodet, for at æ ikke får til å vaske håret? 
Ville æ klare å bære skolesekken? 

Enn hvis, og dersom.....
Det ble mye tankespinn i toppetasjen min, 
og det meste handlet om, 
at æ ikke skulle klare siste samlingsuka! 
Æ innså at det altså var en mulighet for, 
at æ "røyk på" litt fravær.... 

Men siden æ aldri har vært på studieuke før, 
som nyoperert, 
fant æ ut at det var lurt og prøve!
Æ må jo ikke alltid ha kontroll på korssen det blir! 
- det får æ jo vite etterhvert.... 


Litt redusert, men fastbestemt på å prøve å være på Universitetet. 

Om det ikke gikk bra, 
kunne æ jo bare dra hjæm. 
Planen var å henge med så lenge æ klarte, 
for så å dra hjæm når kroppen ikke ville mere. 

Før i verden, 
-ville min plan vært å gjennomføre, 
og alt annet ville vært et nederlag! 
Men heldigvis har æ jo forstått, 
at ikke alle planer må være, 
SVART-HVIT, ENTEN-ELLER...
- det går altså ann å lage en plan, 
som går utpå å LYTTE til ka kroppen vil. 

Æ juble ikke over rollespill, teater og skuespill! 
Og vi hadde empowerment teater på timeplan, 
-langt ifra mine greier! 

Trudde æ! 

Kor ofte gjør vi oss opp meninger, 
om ting som vi egentlig ikke vet noe om...? 
Åsså vedtar vi tankene som om det er virkeligheten! 
BOMBASTSA, sånn er det! 
Og ferdig med den saken! 
- uten å forsøke å finne ut ka dette egentlig dreier sæ om. 

JA! 
-æ har vært skikkelig go på å regne ut på forhånd korssen ting blir. 
Surfe innenfor min egen komfortsone, 
kor det ikke skjer så fryktelig mye uventa. 
Men med mine kreftdiagnoser, 
har æ vært flyndra laaaangt utafor komfortsonen min! 
Istedenfor å få panikk, 
har æ forsøkt å få til en slags mestring, 
av øyeblikket ! 

Og æ har fått erfare, 
at oppi alt det som e vanskelig og tungt, 
ligger det åsså mange gode & vakre øyeblikk! 
- æ må bare forstå, 
-se dæm og nyte dæm! 
Æ trur at æ e blitt steike go på det, 
æ sug på de gode opplevelsan i hverdagen, 
som om de er av søteste karamell. 

Æ e enormt takknemlig for at æ har vunnet denne innsikten i livet! 

Vinni sa :
"Livet begynner der komfortsonen slutter" 
- æ skjønne ka han mener. 
Og tenker ofte på kor mye vi går glipp av, 
dersom vi bare e i komfortsonen å vaser! 


Empowerment teater- e IKKE mi greia, tenkte æ...

Tirsdags morgen, 
var vi igang med teater uka vår! 
Alle skulle opp å stå i ring, 
vi skulle begynne med "litt" enkel oppvarming. 
Strekke armene over hodet, 
tøye godt til siden, bøye hodet mot gulvet...
-og der sto æ, 
med halsen høvelig nybrodert! 
Voi, voi dette skal bli ei "interessant" uka, 
NOT! -tenkte æ. 
Hodet mitt ville jo så gjerne være med på de enkle øvelsan, 
men skrotten hang slett ikke med. 
Det var ganske ubehagelig å kjenne på, 
at æ sleit allerede på oppvarminga! 
Men det var ikke snakk om å "gi opp", 
æ måtte finne ut ka dette var! 

Vi gikk over til andre øvelser, 
klassen ble delt i 4. 
Gruppene skulle stå i hver sitt hjørne, 
og sammen skulle vi ta oss over til motsatt hjørne. 
I midten lå det ann til en kjæmpe kræsj, 
og det var åsså poenget. 
Vi skulle lage strategier i gruppa, 
for å komme oss mest mulig uhindret over til andre siden. 

Neste øvelse var en slags stol lek. 
Klassen ble delt i 2, 
og vi satt på 2 rader vendt mot hverandre. 
-bare at to av oss manglet stoler. 
Disse to fikk i oppgave å jakte på stoler, 
mens vi som satt skulle bare ved hjelp av blikk gjøre avtaler om å bytte stoler, 
med de som satt på motsatt rad. 
Det ble selvsagt MYE knall og fall, 
når de som sto, stupte etter en stol hos oss som bytta plass. 

Det rare,
og helt fantastiske var at samtlige av mine medstudenter, 
stoppa helt opp da æ kom. 
Det var ingen som ville kræsje i mæ! 
Dette bare skjedde, 
og gjett at æ la merke til det! 
Det var HELT enormt rørende,
og sterkt å kjenne på at æ var med i gjengen! 
Det var som om  de hadde laget en stilletiende avtale, 
om å ta hensyn til mæ. 




Klassen min e helt RÅ på omsorg, og å gi en hjelpende hånd..eller to!


Den ettermiddagen skreiv æ på facebook: 

"Tenk så heldig æ va som kom i værdens fineste klasse!
-på et fantastisk spennende studie. 

Æ knall trives med empowerment teater ilag med gjængen <3 
Det blir mange refleksjoner, følelser, tanker og handlinger. 

Og i dag har vi tidenes avslutning av dagen-bare hør: 

Vi hadde trådd litt utfor komfortsonen alle mann,
det ble en dag med latter og mye humør!
Timan fløy avgårde og dagen var på hell...
Så satte læreren på avslappende musikk, 
og vi dannet en tett sirkel med stoler i rommet. 
De som satt i stolene sku lukke øyan, 
og vi bak sku massere den i stolen. 

På tegn fra læreren sku vi flytte en plass mot høyre, 
helt til vi hadde massert alle som satt. 
Så fikk vi som hadde massert, sitte i stolen....
-og ta imot mange velmenende hender <3 
Æ syns det har vært tidenes skoledag! " 

Sånn fortsatte uka! 
Onsdagen var æ i matpausen og fjerna stingan, 
-livredd for å gå glipp av noe i undervisninga! 

Hei, hei....
kor ho blei av ho der som ikke likte teater? 



Det e ikke alltid vi på forhånd kan si korssen ting blir... Hvertfall ikke uten å ha prøvd! 


Og alt tankespinnet mitt om formen, 
slo heller ikke til! 
For det som skjedde var at æ ble friskere og friskere, 
for hver time som gikk. 

Æ ble fylt av energi, 
med å være ilag med mine medstudenter! 



Vi har laget et stillbilde, temaet er mor og far som sloss om omsorgen for barna sine. Barnevernet passer på de små ! 


Litt usikker på temaet her, men ho i svart e bord... og da ho i grønn kom til ble det LANGBORD! 

Det har vært ei FABELAKTIG uka, 
som fredagen endte med en slags forestilling. 
Æ var med gruppa mi på scenen, 
vi holdt foredrag om empowerment teater, 
- og spilte samtidig usynlig teater. 

Det e noe av det artigste æ har vært med på!


Et foredrag som vi kødda helt til, med vilje! 

Ja æ e HELT ENIG, 
med ho venninna mi! 
Det e ikke vits å lage så mange planer, 
for det går som regel ikke etter plan uansett....

Tenk ka æ hadde gått glipp av, 
om æ ikke hadde våget å teste ut disse teater greian, 
og om æ på forhånd hadde konkludert med at æ ikke var i form til studieuke! 


I pausan har vi det åsså artig! 

I evalueringa av uka, 
måtte æ takke alle for ei fantastisk uka. 
Æ sa åsså at æ skal si på UNN, 
at 2. klasse barnevern e verdens bæste gjeng å bli rehabilitert ilag med! 
-og no vet alle som les bloggen min det åsså! 



Nydelige roser fra Bente, Julia og Sara  <3 Takk <3 


Æ tenke mye på :  
kor heldig æ e ! 
-som havnet i akkurat denne klassen! 
At æ får bli frisk, 
-og ikke sitt med en uhelbredlig kreftdiagnose! 
At æ har skjønt å nyte øyeblikkan, 
for det e jo der LIVET er.... 

Riktig go påske, 
til alle leseran av #GlaBeke <3 




søndag 6. april 2014

Det har gått bra!

Tirsdag 1. april reiste æ & Cato til Tromsø, 
sånn at æ va helt sikker på at eventuelle kanselleringer av fly, 
ikke skulle få utsette operasjonen min. 

Onsdag 2. ble æ innlagt, 
og den dagen gikk med til mange forskjellige undersøkelser, 
møte med anestesi, kirurger, leger osv… 


Ubeskrivelig godt å ha ei solid hand å holde i <3 



Æ ble grundig undersøkt av en spesialist, 
på ultralyd. 
Han sjekka halsen min for eventuelle andre kuler, 
-han fant bare denne ene som vi kjente til fra før. 
HELDIGVIS! 
- det e noe med å ligge der, 
stille….
-mens man blir undersøkt! 

Æ ble merka der kula ligg

Da halsen min var ferdig sjekket, 
og det var helt sikkert at der bare var en kul, 
-kom kirurgene inn for å se. 
Det var akkurat de samme som opererte mæ i fjor. 

"Takk for sist", 
sir no æ! 

"Det spørs om det e så mye å takke for", 
sier kirurgen. 
"Hvis vi har gjort dårlig arbeid sist! " 

Legene diskuterer hvordan de skal operere, 
hvor de skal gå inn, 
fordi det kan være litt trøbbel å skjære i gammelt arr. 
Den ene legen sier dessuten at de bør fikse litt på gammel arret, 
-det ser ikke så pent ut.  

Etter en lang dag med mye venting på sykehuset, 
tar æ & Cato turen til byen. 

Vi vet jo å kose oss, 
-når vi kan!
Så vi møter søster og jentene mine, 
-på 4 roser.


Lisa mi, storesøster Hege, Marte mi og æ  

Vi lader opp til operasjon, med øl, vin, burgere og trivelig selskap <3

Grytidlig onsdag morgen, 
må æ møte på Gyn-Uro avd. 
Æ klargjøres til operasjon, 
og får ei seng å ligge i. 
Æ e nr 2 i køen,
-og får 4 timer å vente. 


Æ har pensumbok med mæ, og ligg å "koser" mæ med den! Det e lurere enn å ligge å grue sæ til det som kommer :-) 

Æ ser ikke fram til en ny operasjon! 
Men æ e sabla gla for at den kom så fort, 
og no har æ den snart BAK mæ, 
-og ikke forran. 
Æ like den tanken! 


I sykehusskjorta, igjen...

Når æ kommer ned til operasjonsstua, 
e æ super heldig og møter på noen
ENGLER, 
-kledd i grønt! 

De har i sine notater,
at æ begynte å spy, 
-etter forrige operasjon. 
Fordi æ ikke tålte narkosen.
Men sånn var det ikke, 
sier æ!

Hodet mitt hang på en MEGET ugunstig måte, 
i 5 timer…
-sånn at halsen var lett tilgjengelig for kirurgene, 
derfor våknet æ på intensiven sist, med DET migreneanfallet, 
-æ spydde og va idiotisk dårlig! 

Æ forteller jentene på operasjonsstua om dette, 
og de hører på mæ! 
De fikser, ordner, prøver ut og legger så til rette for mæ! 
WOW!!!
- for en service!
Æ føle mæ som ei prinsessa!!!

Æ blir så trygg, rolig, gla, letta, fornøyd, tilfreds og
-OVERLYKKELIG for at dæm ordne sånn for mæ. 
Og æ som hadde grua mæ for å si ifra….

Det slår mæ, 
at de grønnkledde englene mine, 
umulig kan tilrettelegge for mæ, 
dersom æ ikke sir korssen æ vil ha det! 
De er jo ikke blitt tankelesere! 

Dæm skal bare sende mæ inni "drømmeland", 
æ vet at æ e i de ALLER BESTE hender. 
-og æ tenke, 
" så heldig æ e!" 



Æ våkner etter noen timer på intensiven, 
der sitt ei skjønn jenta og passer på mæ. 
Ho spør om æ har vondt, 
æ svarer at æ har litt ondt. 
"Det trenger du ikke å ha her", 
sier hun. 
Og gir mæ litt morfin. 

På ettermiddagen e æ tilbake på avdelingen, 
og Cato kommer å kysse litt på mæ, 
-det e godt å ha han med denne gangen! 

Litt senere kommer jentene mine, 
og æ e i "syl-form"! 
-hverfall om man sammenlikner med forrige operasjon ;o) 
Æ sir at æ trur ikke dæm har skjært i mæ, 
-for æ kjenne ingen sårsmerter. 


Æ følte mæ i storslag etter operasjonen, men ser jo på bildet at det ikke var helt sånn…

På nattbordet sitter en liten tass og ser på mæ,
og æ blir søkk forfær når æ skjønne kæm han e! 



Fra mine hærlige og omsorgsfulle medstudenter fikk æ denne kar`n!  




Nå har æ fått en enda større og finere "J" på halsen, - JA til livet! 

I samtale med kirurgene etter operasjonen, 
kommer det fram at denne kreftkulen, 
-IKKE er et tilbakefall av kreft. 
Den er blitt glemt under forrige operasjon. 
-Æ blir vældi letta over det! 
Det betyr at kroppen min ikke lager nye kreftkuler, 
HURRA!!!! 

Æ får vite at en ny runde med radioaktivjod venter, 
og 3 dager i isolat! 
Æ får velge katti æ vil ha den, 
-og det blir i mai. 
Perfekt å være innelåst og lese til eksamen! 
- da får æ til og med alle måltider levert på døra :-) 

Torsdagen ble æ skrevet ut, 
og vi har hatt ei fin helg ilag hos jentene mine i Elvegata. 
Marius kom for å være ilag med oss i helga, 
- men han har vi ikke fått snakket så mye med…. 


Ipad e mye mere spennende enn mamma og søstrene…..


Frisk luft e beste medisin :-)


Jentene lufter mammaen i Tromsø`s gater.

No e æ klar for min siste studieuke, 
for i år!
Og med det e æ snart halvveis i studiene, 
-"bare" hjemmeeksamen gjenstår! 


Og til sist må æ si, 
til alle dokker som følger mæ: 

Æ blir rørt og svært varm om hjerte, 
for all omsorg, heia-rop, varme tanker, klæmma, likes og hilsninger,
på Facebook, Instagram,Google +, sms, mail og i "det virkelige liv".   
-Det utgjør en STOR STOR forskjell!

Musikk e viktig for mæ, 
sånn slapper æ av og kobler verden helt ut! 
Guttan i Violet Road sendte mæ 2 nye låter, 
-for å gjøre ventetiden litt lettere for mæ.

Voi voi æ e heldig som har verdens bæste heiagjæng! 
- dokker fyller mæ med energi, 
og æ trur æ kan klare ka som helst, 
med dokker på laget! 

TUSEN TUSEN TAKK, 
for at dokker bryr dokker <3 


Ett 10 år kan inneholde så mangt

De siste 10 årene har lært mæ  å leve hver dag så godt som æ klare  med det æ står i.  I dag er det 10 år siden æ møtte opp på kreftavd på U...