søndag 22. september 2013

Kreft!

I dag skriver vi 22. september,
-det er gått et år siden æ fikk min første kreft diagnose!


Rosa sløyfe aksjonen kom plutselig så nært i 2012

Æ skreiv ned mine tanker om kreft da,
-de vil æ dele med dokker.


KREFT 
Skrevet 13.10.2012

Det er en heftig diagnose å få, kanskje e det den sydommen vi forbinder mest med døden? Ordet i seg selv smeller som et pistolskudd, hvis det treffer noen som du har kjær. Men må det være sånn? 

Når legen sier til mæ: "du må forberede dæ på at dette er kreft",  da går det rundt oppi hodet mitt. Æ blir alvorlig svimmel, uvel og redd. Ei klo hugger til i hjertet mitt! Det blir brutalt virkelig når legen setter ord, på det æ egentlig har visst og frykta. Æ tenke på ongan, korssen ialledager skal æ få fortalt dette til dæm? Påføre dæm en så stor redsel for mamma´n sin. 



Mammaen med sine flotte barn 



Ka velge æ no ? 

Livet har lært mæ at æ hele tiden kan velge sjøl! Uansett situasjon har æ alltid et valg. Det er ufattelig bra for mæ å ha forstått det, og nå skal æ virkelig få bruk for det geniale verktøyet. Æ må velge ka æ skal la en kreftdiagnose få gjør med mæ! 

Æ e snar på å fatte at kreften har kommet til vår adresse. Æ e «gla» den har tatt bolig i mæ, og ikke i ongan mine. Æ e «litt» tøffere enn dæm mentalt, og det tenker æ vil komme godt med nå. Æ akseptere at æ har fått kreft, og sløser ikke vekk energi på bekymringer, mange enn hvis, koffer mæ og jævla dritt kropp!!! Æ velge og ikke være et offer i mitt eget liv. 

Min kreft e «snillere» enn den som min nære venn Line har fått.
Alle mine barn er friske, Line mista sin gutt i stormen på fjellet! 
Æ har levd tett og nært på Line i hennes livskrise, og det hjelper mæ nå. Æ klare på en merkelig måte å forstå, at æ e «heldig». Og æ e takknemlig for å stå i mine sko, framfor hennes. 

Æ forstår at no må å ta vare på mæ sjøl. Æ velger å bruke all min energi på bare å være snill med mæ sjøl, nyte et glass vin, fyre et lys og være lammi dæm som gir mæ noe. Om katastrofe tankan allikavel blir værende, da legg æ mæ å sove. Det er mye bedre, enn å la angsten rase i mæ. 
I morra er en ny dag, med blanke ark og fargestifta til... det vet vi jo, og i morra velger æ å bruke favaorittfargan mine, bare sove litt først å samle nye krefter.  



En fugel fra Fay som for alltid vil minne mæ om ei lærerrik tid! 


Æ har skjønt at no skal æ og kroppen min ut i litt av en kamp. Det skremmer mæ ikke, for æ vet at vi to spiller på lag. Vi har gjort mange erfaringer sammen, og æ vet at med samarbeidsvilje kan vi få til det utroligste. Det har vi jo øvd oss på i mange år, og det kommer så utrolig godt med nå. Inni mæ må æ nesten flire litt av de jævla teite kreft cellan, tenk å by mæ opp til dans. Men dæm kan jo ikke vite at dæm e sjanseløs mot ALDRI-GI-OPP-VIBEKE !! Den hær kampen blir knockout i første runde, æ har andre ting som æ mye heller vil holde på med. 





Æ har bedt John Arild bestille mæ svart belte drakt, alle med svart belte i Tae Kwon Do får svarte striper på jakken. Æ har ikke nådd å få min, men den vil æ skal ligge klar til mæ. For æ virkelig lengte etter Tkd treninga, og æ skjønne no at den mentale biten av treninga gjør mye for mæ i kampen mot kreft. Æ e blitt tøffere, uredd, tålmodig og en kriger har tatt bolig i mæ. Æ ser for mæ at æ tar på mæ mine RØDE boksehanska, og æ slår laus på hver jævla kreftcelle inni mæ. Svetten sprute, og æ bare slår og slår....  Helt til alle ligg stein dau, og lure på ka det va som traff dæm... He, he det va bare ei forbanna Vibeke. Og ikke kom tilbake å kødd med mæ & mine !!!


Det har siden vinter 2011, da vi i Hammerfest mista 5 unge gutta, vært vanskelig for mæ å høre på folk som klager på vær & vind, noen kilo for mye, et håplaust hår, pyton sjef osv.
Nå er det blitt umulig for mæ å høre på sånn hverdagslig klager. Kan vi ikke bare forstå kor utrolig heldig vi egentlig er, når slike problemer er de eneste vi har.


Cellegift e sikkelig kjipt... men så nødvendig! 

Det ble svært viktig for mæ og få fortelle i riktig rekkefølge om kreften, til mine nærmeste. Cato, ongan, mamma & pappa, søster, bror,bestemor, bonus ongan, nære venner og redrum familien min. Æ fikk det nesten til sånn som æ hadde tenkt. Det glippet med min bestemor på 87 år, ho fikk beskjeden over telefon av en som var opptatt av sensasjonen «Vibeke har kreft». Han tenkte nok ikke over at det kanskje fantes bedre måter å formidle slike alvorlige budskap på. Det kan vi kanskje alle tenke litt over, det er fort gjort å kaste sæ på sensasjonsbølgen. Men oppi sensajonen, står det iallefall et menneske. Kanskje vi heller skal stoppe opp, å vise hverandre litt omsorg og omtanke ? Æ foretrekke iallefall det, framfor å være den det «slarves» om. 

Derfor har æ valgt å åpent fortelle om min sykdom, da vet alle ka som er sant, og alt annet e bare slarv. Æ skal fortsette å fortelle om dagan mine, og æ syns det e fint å dele. Livet er ikke bare fantastiske ferier, flinke barn, treningsøkter, ny bil, gode konsert opplevelse osv. Livet har noen gråværsdager, og æ skal fortelle om de åsså.

Alle dokker som står rundt å heie, sender varme, omtanke, kjærlighet og bryr dokker, VET dokker ka dokker egentlig gjør?

Æ har alltid vært ei som heie på andre som strever, men æ har ikke skjønt før no kor fantastisk deilig det egentlig e. 1000 takk alle, det gjør SÅ godt for mæ & mine, og det gir krefter og enda mere mot.

Venner e gull verdt, spesielt når livet gir dæ en midt i trynet!
Æ vil takke for mine gode venner-dokker utgjør virkelig en forskjell! 

Det fins mange måter å bry sæ på, ikke alle e like god på å si de rette ordene. Ei melding, et smil, en klæm, «liker» på facebook, en blomst, en middag, ja bare et blikk kan varme langt inn i sjela, når man kjenner at avsenderen bare vil deg alt godt .

Æ tenke at alle gode tanker vi får, de kan vi med fordel dele med de det gjelder <3 Det gjør bare så godt. Og det som vi har lyst å kritisere å mene noe negativt om, kan vi vel prøve holde for oss sjøl? Negativitet gjør ikke godt for det menneske som strever! Tvert imot, det gjør så mye mere vondt, fordi vi allerede ligger nede!

Ta vare på hverandre <3 



Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar

Hei, legg gjerne igjen kommentar på bloggen min.
Det kan bare gjøres via en datamaskin.

Livet handler om å lære seg å danse i regnet

Etter mange heftige år med mye sykdom i familien, traff det hær bildet mæ.  For å klare å leve med de vanskelige og tunge dag...