onsdag 12. juni 2013

Ka e godt nok ?

Det e et spørsmål æ har møtt på mange ganger, 
både for egen del og andres del. 

Det e ikke så lett og svare på, 
men æ vil allikavel prøve.



redrum Vibeke i 2003



Da æ overtok redrum i 2003, 
mente de allers fleste at æ var sjanselaus på å klare det. 
ALLE tilbakemeldingen gikk på,
"det der kommer ALDRI til å gå" !
Det ble mæ fortalt at
til og med han som da var næringssjef i Hammerfest Kommune, 
hadde uttrykt samme skepsis. 

Men i mitt hodet var det noe som sa:
"GJØR DITT BESTE"
- det syns æ hørtes veldig lurt ut.

Æ e ikke redd for å ha "litt" utrygg grunn under beinan
-tvert om æ like utfordringe.


Det meste med redrum gikk ikke som planlagt.
Interne start vansker gjorde at vi var helt i grenseland for en konkurs. 
Det var ei tøff tid, både på jobb og privat.

Og inni mæ hørte æ stemmen som sa:
" Vibeke- gjør ditt beste, så får det gå som det går"
Det va en bra plan.




Æ e blitt søkk rik på opplevelsa på redrum, her med min gode venn Unni Wilhelmsen <3


I den tia der ble æ kjærest med han Cato, 
og han hadde akkurat samme filosofi.
-vi ble enige om å jobbe ilag for å få "redrum-skuta" på rett kjør. 

Cato tok fatt på bygningsmassen, 
og bygde redrum om til en fantastisk arbeidsplass! 
Ny hensiktsmessig bar,
bakgården, kjøkken og toalett ble oppgradert. 
Og i kjelleren fikk vi helt nytt lager.

Vi brukte pengene som ble til overs,
på bla genialt spritsystem, kaffemaskin, nye kasser og annet viktig utstyr.  





Cato har sveisa nye møbler til redrum 




Æ tok mæ av kontor jobben.
Det va "litt" fjellklatringsprosjekt for mæ.
Æ kunne nemmlig ikke slå på en datamaskin, svare mail, skive plakater
- og nettbank! Ka faen var det? 
Æ har jobba hardt for å finne ut av det.
-og kan i dag oppdatere hjemmesiden vår.

Æ og Cato har gjort vårt beste, 
-vi har våget å være litt "uredd",
-vi har ikke fokusert på alt som kan gå galt.
Og vi har klart å skape noe sammen,
redrum- sånn som vi kjenner det idag
- det er en deilig følelse.





Cato & Vibeke <3 



I 2010 ovetalte han John Arild Svendsen mæ til å begynne på Tae Kwon Do, 
ha-ha egentlig helt vilt å begynne med det som 39 åring.
-men æ hadde veldig løst.
Æ var veldig redd for å dumme mæ ut.
Æ tenkte nok åsså på ka vil "folk" si.
Men John e super pedagog.
-han klarte å lure mæ utpå matta.





Ka e det æ no har gitt mæ ut på ? 



Æ har tenkt 1000-vis av ganga i ettertid, 
på ALT æ hadde gått glipp av,
om redselen hadde fått begrensa mæ.

Æ elske å trene Tae Kwon Do, 
-å sparke & slå e terapi.
Æ kan stå å se ka John gjør, 
det ser super lett ut.
Åsså skal vi prøve.
Hodet forstår, 
-men kroppsdelan heng slett ikke med.

Inni mæ høre æ stemmen som sir:
"gjør ditt beste Vibeke"
-og plutselig en dag får æ til.
DIGGER DEN FØLELSEN!
Streve, feile, være utfor komfortsonen, frustrasjon,
-men ikke gi opp.



Å knuse e helt rått !!!!KICK !!!!


I juni 2012 gikk æ opp til svart belte i Tae Kwon Do, 
-idiotisk bra følelse.




John Arild, æ & Tom Roger gradert til svart, og Fred til rødt.   




Høsten 2012 fikk æ min første kreftdiagnose, 
-kreft i livmorhalsen. 
NO fikk æ virkelig bruk for min erfaring:
"Gjør ditt beste Vibeke"
Det e uansett alt æ kan gjøre.
- resultatet har ikke æ styring over. 







Kreftcellan vet stakkars ikke kæm dæm har bedt opp til dans.




Æ  jobbet helt bevisst for at dagan mine skulle være så bra som mulig.
Være lammi folk som gir energi, 
søke gode opplevelser, gjøre det æ liker, sove, drikke vin.
Og det virket, for æ hadde mest gode dager.
I en vanskelig situasjon.






Bloggen #GlaBeke blir født 




I mars kom kreftdiagnose nr 2, 
denne gangen i skjoldbruskkjertelen. 
-uavhengig av den første kreften.
Det blir nesten som å vinne i lotto først på onsdag, 
så på lørdag.
Det e en teoretisk mulighet for det, 
og det skjedde mæ.
Med min "bagasje", 
- va plan klar også denne gangen. 
æ gjør mitt beste og gir aldri opp.



DET virker,
-og æ lære så mye om å leve.
Æ e så takknemlig for den lærdommen, 
og innsikten æ får. 
Livet blir aldri det sammen igjen,
-heldigvis.

Sist i mai hadde æ eksamen, 
en skriftlig eksamen som dekker alle 7 fag, 
og alle våre 3000 sider med pensum. 







3000 sider pensum e en del bøker å lese.





Æ hang kraftig etter i lesinga, 
og operasjon først i måneden va ikke optimal oppladning.
Æ brukte samme stategi igjen.
Ga vekk facebook passordet mitt, 
stormleste hele dagen, 
og gjorde INGENTING annet enn å lese. 
For mæ var det en opptur å klare å stille til eksamen, 
for det var slett ingen selvfølge.
Studieveilederen min sa at æ kunne søke utsettelse pga sykdom, 
men det kjente æ ble feil. 
-Æ sa æ vil prøve, 
og æ skulle gjøre mitt beste. 







Julia og æ knall klar for eksamen.



Resultatet er ikke kommet enda, 
og det e egentlig ikke så viktig. 
For æ satt hele tiden ut,
-hadde en god følelse da æ var ferdig,
og æ hadde gjort mitt aller beste. 

DET ER GODT NOK, 
for mæ.

- INGEN kan gjøre mere enn sitt beste, 
og vi må "måle" utifra oss sjøl,
-ikke alle de andre. 
Om vi tør å utfordre komfortsonen vår,
og ikke lar redselen for å feile begrense oss, 
da kan vi lære mye,  
-som kan komme godt med senere i livet. 

Vi kan gå glipp av mye,
-hvis vi styre unna alt vi e redd for.
Vi kan ingenting, 
-om vi ikke våge å prøve.

Ganske enkelt,
men allikavel så vanskelig.



Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar

Hei, legg gjerne igjen kommentar på bloggen min.
Det kan bare gjøres via en datamaskin.

Livet handler om å lære seg å danse i regnet

Etter mange heftige år med mye sykdom i familien, traff det hær bildet mæ.  For å klare å leve med de vanskelige og tunge dag...