onsdag 1. mai 2013

Til mamma fra Marte 20 år


Min næreste tilknytningsperson
Av Marte Hagen 14.11.2012

Tittelen på den her teksten, e vel ikke akkurat selvforklaranes for ka resten kommer til å handle om - det kunne vært mye anna, men synes det e så oppbrukt og ordinært med for eksempel: «Hva er en mor?» eller «Verdens beste mamma», og misforstå mæ rett - det e ikke det at æ ikke har verdens beste mamma, for det har æ, men ho e både langt i fra brukt opp eller ordinær, så derfor syntes æ ho fortjente nåkka mer enn som så... 








Etter å ha gått på psykologiårstudium i to måneda, e «tilknytningsperson» et ord æ har fått høre ofte i det siste. Det handle i bunn og grunn om den eller de personan du slipp helt inn, og som du nesten ufrivillig stole helt og holdent på som liten. Du har ingen forutsetninge til å klare dæ på egenhånd, og e derfor avhengig av at tilknytningspersonan dine kommer til å være der for dæ, uansett ka.








Æ tror ikke æ snakke usant når æ påstår at æ va en av de heldigste småbarnan i verden, når æ fikk utdelt en sånn her type person. Min tilknytningsperson, e det ingen andre som kan måle sæ med. Mammaen min kan faktisk alt, - selv når ho står ovenfor ting ho aldri har gjort før, så vet ho bare ka som e det rette å gjøre. Det har æ opplevd og erfart så mange ganga, og hver eneste gang blir æ like satt ut over måten ho takle alt mulig på, med den fineste holdning, største eleganse og uslåelige sikkerhet. Det som e rart, e at når ho har vært redd, har ho fremdeles ikke vist det ovenfor mæ, for å beskytte mæ. 







Æ som ofte ikke engang tenke over at det kan være en mulighet for at ho ikke vise sine egentlige følelsa, at ho prøve å skjerme mæ mot nåt som ingen kan skjermes mot når det først inntreff. 

Vi har mottat et sånn angrep no, mammaen min har fått kreft. Kreft. Når ho fortalte det til mæ og søstera mi, va alt rundt det hele enda helt uvisst - ikke hadde dæm bekrefta eller avkrefta det, ikke kunne dæm si nåt om kor langt det hadde utvikla sæ, og vi hadde heller ingen svar på kordan det her kom til å ende. Det va et hardt, brutalt, nådeløst, ondt og smertefult slag i hjertet, magen, halsen, brystet - hele kroppen kjentes paralysert og med et ble hele verden revet ned til grunn. Æ huske at æ tenkte: «Ka skjer no? 

Æ kjenne ikke at æ sitt her lengre, men koffer presse tåran sånn på da? Og kreft, betyr det døden?» Hundre spørsmål, ingen svar, bare mørke tunge tanka. Likevel, satt ho der ved siden av på kjøkkenstolen, tydelig prega av alvoret som plutselig oppslukte rommet, - like sterk som alltid! 




Mamma, Lisa & Marte

I ettertid har æ funnet ut at ho va redd, men når æ tenke tilbake til da ho satt på kjøkkenstolen, kan æ enda kjenne roen ho utstrålte, og kor enorm kraft den hadde på redselen min. Tenk at ho klarte det, selv etter at ho akkurat sjøl hadde fått «diagnosen», fortalt døtrene sine at ho hadde mest sannsynlig fått kreft, va engstelig for ka morradagen ville bringe, og enda grua sæ til å fortelle det til lillebror, det e beundringsverdig.







Men det e langt i fra den eneste grunn til å beundre ei dame på snart 42 år, med navnet Vibeke Nilsen.

 Ho e en inspirasjon for et helt samfunn, det va ho også før kreften kom inn i bildet; mange på hennes alder kan idag si at dæm har vært gift, født tre barn, skiltes og alt det der. 

Men det e ikke mange som kan si at dæm har vært hjemmeværende mor for sine barn og jobba helgevakte, stelt huset samtidig som laga middag og hjulpe til med leksen. Etterhvert drifta sin egen bar og cafe med suksess i en liten by, styrt en haug av forvirra ungdom i riktig retning som sjef og venn, lagd de mest gjennomførte og ettertrakta underholdningskveldan som har vært i byen våres, tatt sort belte i Tae  Kwon-do, vært deltids psykolog for venna, ungan, ungans venna og alle andre som har kommet til ho for å få råd, vært frisør når yngste datra skulle konfirmeres, ordna og organisert til den store gullmedalje - både konfirmasjona, møta, redrum relaterte ting, skolekafe, ballettprosjekt, klassetura, skyss til den svimle datra som rota det til i storbyen og nesten va nødt til å overnatte på en stol på Trondheim flyplass, det e rett og slett så mye at æ kunne fortsatt ned hele neste side også, men tenke det blir litt trasig lesing - poenget e uansett at den dama her, va - også lenge før kreftdiagnosen - og e fortsatt en av de sterkeste og mest inspiranes damene som e å finne.

 Mange tenke sikkert at det e lett for mæ å si, æ e jo dattra, men de mange hundre kommentaran og likes´an mamma har fått etter at ho fortalte det til alle sine facebook venna, tale egentlig for sæ sjøl. Æ bare understreke det som så mange av oss rundt ho, allerede vet. Ho e ei dama som de fleste kjenne til i hjembyen min, ikke fordi ho dreiv en uteplass eller fordi ho har tatt sort belte, men fordi ho e den ho e, og styrken, godheta, forståelsen, toleransen, respekta, motet, rettferdighetsbilde, varmen, gløden i øyan og smilet ho har - smitte over på alle ho møte på sin vei. 








Som dokker antageligvis har skjønt til no, så e det ingen andre i hele verden æ heller ville hatt som min aller næreste, kjæreste og fineste tilknytningsperson, æ va rett og slett bare vanvittig heldig når æ fikk utdelt min mamma.

Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar

Hei, legg gjerne igjen kommentar på bloggen min.
Det kan bare gjøres via en datamaskin.

Livet handler om å lære seg å danse i regnet

Etter mange heftige år med mye sykdom i familien, traff det hær bildet mæ.  For å klare å leve med de vanskelige og tunge dag...