torsdag 23. mai 2013

Motivasjon & behov

I dag har æ "knekt" en kode,
-æ har fått en STOR innsikt i livet.


Den kom til mæ mens æ satt ute å leste til eksamen,
fuglan kvitra, sola stekte, humla susa
- og mamma forsynte mæ med mat & drikke.
For å dekke mine fysiologiske behov.





Æ må dele eksamenskarakteren min med mamma og pappa, dæm ordne til mæ. 



Æ trives og kjenner stor tilfredshet over livet.
Men æ har ikke forstått koffer.





Fantastisk sommervær i nord!




Koffer kan æ ha det så bra?
Når kreft, utredning, operasjoner, behandling og eksamen er min hverdag.

I dag fant æ en VIKTIG brikke,
- i livets puslespill.





Perfekt gave til mæ fra ho Wanja.




Æ les psykologi pensum,
og om motivasjonsteori.
Å lese om dette samtidig som æ får det grafisk framstilt,
- gjorde at æ fikk en kraftig "a-ha" opplevelse.





Liten tvil om hvor vi kan "hente" mest mental utvikling.




Sitat fra boka:
"når vi er omgitt av et stimulerende og støttende miljø, 
vil mulighetene våre til personlig vekst og utvikling være gode" 

Vi må altså TØRRE,
-for å VINNE innsikt i livet.

Æ e enormt gla at æ tok sjansen,
da den bydde sæ.
MOT alle anbefalinger og alle råd,
hoppa æ uti det,
-fordi æ måtte.
Æ ville til toppen i min "behovspyramide"




Hvor stopper DITT behov i livet? 




Æ har snart brukt 11 år av mitt liv,
- for å nå toppen.
No har æ ikke behov for å lære mere på redrum,
det behovet er dekket.





Takk redrum for vanvittig lærerike år 




Æ må videre,
finne nye behov som gir ny motivasjon for å lære,
-for bare slik finner utviklig sted.
(det står i pensum)

Æ e utrolig takknemlig for,
-at æ tørr å utfordre mine egne komfortsoner,
-at æ våge å følge drømman mine.

Æ trives dær læringskurven e (stup)bratt,
æ elske utfordringer,

- og æ gjør alltid mitt beste,
så får resultatet bli som det blir. 

Blir det,
-opptur eller nedtur?
Å takle begge deler e en viktig kompetanse i livet.


Mitt orange-russe motto i 1986 va:

" Å våge er å miste fotfeste for en stund, 
og ikke våge e å miste seg selv" 

DET mottoet gjelder enda.

Ikke la redselen for og ikke mestre,
stoppe dæ fra å følge drømman.
-tørr, våg, prøv, test.
Sånn oppnår du størst utvikling.
-og du blir istand til å mestre,
de utfordringan som livet byr på.




Nattasola på Slettelva 

Derfor kan æ nyte dagan, 
-selv om det "stormer " rundt mæ. 

søndag 19. mai 2013

Elske kroppen min ❤

Joggeskoan & joggetights´n min har fått hvile sæ masse det siste året.
Skoan har bare fått en og annen luftetur (les:gå), 
mens tights´n har fått sæ tur med min datter Lisa. 

Det siste året har vært fult med kreft, stråling, cellegift, operasjon,
-mest ræva-form.

No for tiden e æ på Slettelva i Kvalsund, 
æ stormleser til eksamen 30. mai!



På fisketur 17.mai, les æ sosialantropologi. En nydelig dag.



Æ begynne å ane litt kontroll på pensum, 
og det e kjekt.
Æ glæde mæ til eksamen.
Det skal bli fint å vise at æ har fått med mæ noe pensum, 
-oppi all sykdom.
For mæ e det en STOR seier å stille til eksamen.
-æ har jobba hardt for det. 

Innimellom lesinga, 
-legg æ inn små pauser. 
Godt med litt avbrekk. 




Nydelige blomster fra fine Fay & Guttan- STOR motivasjon for selveste"blomster-AnnA" 



I dag tenkte æ at æ sku ta joggeskoan og joggetights´n på, 
og la en plan om å jogge.
Bare tanken og det å ta på sko og tights, 
-var målet.

Æ har ikke vært ute på joggetur siden høsten 2012.




Joggeskoan mine




Så da æ sto på veien, 
i nydelig vårvær, 
ikledd joggeutstyr, 
med El Cuero HØYT på øret.
-følte æ en STOR seier inni mæ.

Og det va før æ hadde løpt en meter.
Hi hi, det e viktig å ikke legge lista FOR høyt.
Gjør æ det, vil æ føle nedtur,
-istedenfor opptur.
Ka vi tenker om oss sjøl,
- kass forventning vi har til egne prestasjoner, 
- har ALT å si.

Så la GlaBeke i vei.....

Æ ELSKE KROPPEN MIN.

Tenk! 
Æ klarte å jogge 2 km i ett på tiden 14.50.
Kanskje ikke all verdens prestasjon, 
antall km på den tiden.
MEN-
for 2 uke siden lå æ ny operert på UNN, 
og funderte kraftig på korssen æ sku klare å komme mæ på do.




Operasjonssåret



For mæ ble dette en EKSPLOSJON av glede inni mæ.
Den følelsen tar æ med mæ videre, for resten av den hær dagen.


Min bestemor på 87 år sto på trappa da æ kom tilbake.
Ho sa: "du må jo ikke springe hele veien - du kan jo gå litt åsså"
DET har ho helt rett i,
- men i dag klarte æ distansen i ett, så får vi se kor det går i morra.





Mi kloke bestemor på 87 år


Og kroppen min,
-den overrasker stadig.
Æ skal elske den akkurat sånn som den e,
-på plass i mæ sjøl,
-opplever æ stor lykke og mestring i hverdagen.

søndag 12. mai 2013

Operasjonen

Det er en uke siden forrige blogg innlegg
-det kjennes ut som uendelig mye mere.
DET har vært litt av ei uka,
-med heftige, vonde, gode, koselige, triste, smertefulle og fine opplevelser.

Som en ellevill dans,
-gjennom hele følelseregistret mitt,
i ei vanvittig fart.
Det har "bare" vært å henge på
-og holde sæ fast.

Kveldsmat før operasjon.


Det var godt å komme på sykehuset,
-det passe ikke mæ så godt å vente.
Æ like bedre å ha kjipe opplevelser
-BAK mæ.
Ikke forran.

Æ var veldig klar for operasjon,
og litt bekymret for korssen dagen skulle bli for ongan mine.

Æ sover godt om natten,
tenker det er det lureste å gjøre, for kroppen min.

Dagen starter grytidlig,
æ får med mæ noen gode hilsner på face & sms.
- deilig å vite at æ har DEN "heia-gjængen" med mæ no.
STOR takk til alle dokker ❤️
Til sist måtte æ fjerne fargen på mine lange røde negler,
sånn kunne de ikke være under operasjon.

Stæmninga inne på operasjonsalen er fin,
vi tøyser og ler.
Æ tenke dæm passe litt ekstra på mæ,
-når æ sover.
Hvis æ e en "go kunde".


"De" trær på mæ grønn-hetta,
sjøl om Marte har ordna så fin fletta i panneluggen min.
Æ telle 5 stykker bare for å ordne til,
det er mange.
-æ føle mæ trygg.

Mere vet ikke æ om de neste timene.


Operasjonssår og sår-dren.


Æ har fått vite at operasjon tok 4.5 time.
ALT så ut som forventa.
Hele skjoldbruskkjertelen e fjerna, og flere lymfer kor det va spredning.

Og æ våkner sånn smått til liv.
Æ får nesten fullstendig panikk.
Under operasjon har æ lugget på en spesiell måte,
hodet mitt har hengt bakover,
for at halsen skal være mest mulig tilgjengelig og åpen.
I 4.5 time,
-DET hadde æ ikke tenkt på.
Æ som har en nakke & rygg som ikke tåle så mye.

Rygg, nakke & hode smerter va det æ kjente først på.
Før såret og de smertene der.
Æ vet inderlig godt at om æ ikke får kontroll på nakkesmertene,
resulterer det i migrene anfall
- med eksplosive smerter i hodet, og oppkast!
Hadde IKKE løst på det akkurat no.
Hjemme tar æ ei lett treningsøkt,
når slike plager oppstår.
Det var en umulighet på dette tidspunktet.

En engel av en sykepleier forstod alvoret,
og fant en tempurmadrass til mæ <3
Det sover æ på hjemme.
-lettelse.

Lisa, Marte og Marius va liten tur innom,
og hilste på krøpling-mammaen.
Æ fikk nydelige roser hos dæm <3







Så lå æ der.
I våkne øyeblikk tenkte æ,
fasinerende at de har klart å gjøre mæ så jævlig skrøpelig.
Do døra som va 5 meter unna,
va som en evighet i sæ sjøl.
Å endre stilling fra å ligge på nakken, til å ligge på side,
-va en laaaaang prosess.
Æ måtte løfte hodet millimeter, for millimeter med begge hendene mine.
-ilagt små pauser,
- det var en stor kraft anstrengelse.

Konfirmasjonen 3 dager frem i tid.....
"Ha-ha-ha Vibeke, av og til e du VEL optimistisk"

På legevisitten dag 2,
sier kirurgen min på tur ut døra:
"Opp å stå, så du ikke får blodpropp"

Ja- ha, klare meldinger liker æ!
Da va det bare å snakke hardt til sæ sjøl,
og FOKUSERE på fremdrift.
-de bitte små.
Sitte litt opp i senga, stå noen sekunder ved siden av senga, gå på do aleina.
Smertene var jo der uansett,
-de trengte ikke mitt fokus.


Å være avhengig av RØD knappen passer mæ dårlig, æ vil helst serve mæ sjøl.



Det merkelige e at med den tanke endringen,
skjøt formen fart.
- formen eksploderte.

På legevisitten la vi ilag en kanon plan.
Siden de har fjerna skjoldbruskkjertelen min,
kan ikke min kropp produsere mere stoffskifte-hormoner.
Æ får beskjed om at æ kommer til å bli veldig slapp & trøtt, og sovebehovet vil bli stort.
"Å nei!!" sa æ,
det passer dårlig med eksamen min 30. mai.
Et lurt hode fant ut at æ kunne få hormonene i tablett form,
frem til eksamen!
For så å slutte,
-æ skal vare på et bunn nivå før jodbehandlingen.
Hi Hi- GlaBeke digger løsningsorienterte folk!!!!!

På dag 3 var prøvene stabile nok,
til at æ kunne reise hjem.
Bare det,
- at no va Widerøe i streik.
Æ prøve på facebook,
der har æ alltid fått hjelp til uansett ka æ har spurt om.
Slik ble det åsså denne gangen,
bror min ordna skyss med luftambulanseflyet.
Og æ fikk en fantastisk og helt anderledes flytur nordover.



Fine & glade gutter i Luftambulanseflyet.



Bare det at æ havna ikke hjemme i Hammefest,
 -men i Alta!!
Heeeeyyyyy,
det e jo hær konfirmasjon skal være på torsdag.
-kanskje æ kunne klare den allikavel?

Cato og Marius kom kjørende innover,
og æ fikk hjelp til kroppvask og hårvask.
-vi måtte ta det i 2 omganger.

Taaaaa-daaaaa!
Så kjørte vi i konfirmasjonsselskap til vakre Kristina.
Æ e tante & gudmor,
og var den første som hilste på ho,
-da ho så dagens lys.
Det va SVÆRT viktig for mæ å klare å feire hennes STORE dag ❤️


HURRA!!!! Æ fikk være Kristina sin gjest <3


Og det klarte æ.
Stor glede.
En nydelig dag,
ei fantastisk feiring,
av ei jenta som betyr MYE for mæ.


Æ e så uendelig gla i dæ Kris <3




Da kvelden kom,
-va æ lykkelig sliten.
Æ lå på sofaen, med kjæresten ved siden av mæ.
Hos et usedvanlig hyggelig vertsskap,
-tante Trine & onkel Bjørnar,
fikk vi et glass rødvin og en øl,
-deilig.



Tante Trine og Onkel Bjørnar e steike trivelige folk å være ilag med.



Etterhvert kom flere trivelige folk til,
-alle samla rundt sofaen æ lå på.
Æ trives med å ha fine folk rundt mæ,
-æ får energi.

No e det blitt søndag igjen.
Æ har vært hos mine svært gode venn, Sonni.
Vi har gått liten tur, drukket kaffe og ho har skifta på såret mitt.
Det ser utrolig flott ut.
-og stort, syns æ.
Det e greit at æ va krøpling i 2 dager.



Såret ser flott ut, æ e gla for det.

No e plan å kjøre til mamma og pappa i Kvalsund.
Her skal æ "logge av" hele verden utenfor.
Både på face, blogg og mail.
No skal æ storm lese frem til eksamen 30. mai.
-Vi snakkes da.

Og 1000 1000 takk alle dokker,
for gode tanker, hilsner på face og tlf.
-det har gjort en STOR forskjell for mæ.
Hjerteklæm til hver og en av dokker.

Her skal æ lese til eksamen :) 

Æ har det fantastisk flott inni mæ, 
det bobler av livsglede.
Æ føle mæ både heldig og rik.


søndag 5. mai 2013

Men hvem sa at dagene våre skulle være gratis?


Men hvem sa at dagene våre skulle være gratis?
At de skulle snurre rundt
på lykkehjulet i hjertet vårt
og hver kveld
stoppe på gevinst?
Hvem sa det?
Hvor hadde vi dét fra?
Hvem sa at livet vårt
skulle være lett å bygge ferdig?
At mursteinene var firkantede ballonger
som føk på plass av seg selv?
Hvem sa det?
Hvor hadde vi dét fra?
Der var piller for alt: nerver,
vedvarende hoste og anemi.
Men hvem sa at snarveiene
støtt var kjørbare? At fjellovergangene
aldri snødde til? Og at nettopp vi
skulle slippe å stå fast i tunnelen?
Ja, hvem sa det?
Hvor i all verden hadde vi dét fra?
Kolbein Falkeid



For mæ e det mye godfølelse i blomster 



No e snart ei lang ventetid over,
i morra skal æ opereres for kreft i skjoldbruskkjertelen.
Det er snart 2 månder siden æ fikk diagnosen,
og det har vært utfordrende å vente.
Både for mæ og dæm rundt mæ.

Æ syns vi har vært "go på å vente".

Vi har alle levd så normalt som mulig, 
en vanlig hverdag har vært målet.
Skole, eksamen, fremlegg, trening, tura, en kaffekopp, og den gode samtalen. 
Det har vært ei verdifull, og veldig lærerikt tid.

For er poenget med livet å forvente at lykkehjulet
skal stoppe med gevinst hver kveld? 

Kanskje vi kan tenke annerledes om hva som er gevinst?
- og gjennom det få langt flere dager man er glad for.
Fordi målet ikke er fravær av motstand og krevende hendelser i livet.

Min filosofi er at det er i de mørke dagene livet byr på,
-at vi har mest å lære.
Både om oss sjøl,
- og de rundt oss. 

Denne helga har gjengen vært samlet i Elvegata i Tromsø, 
-i Lisa og Marte sin koselige leilighet. 
Vi har hatt en flott helg ilag <3








Så normal som mulig, 
med studier, strikking, iPhone, tv, godter, brus og mye latter.

Og vi har lagt en plan for dagene som kommer. 









Æ e innlagt på UNN,
og e ute på permisjon i helga.
Mandag morgen kl 7.30 skal æ opereres, 
æ ser frem til å legge det her bak mæ, 
og tenker ikke så mye på selve operasjonen. 
-min "jobb" e jo uansett å bare sove.
Det e æ steike go på.

Mens æ ligg i narkose skal Lisa, Marte og Marius være på Vardesentret,
som ligger i øverste etg på UNN. 
Der er de ventet av kreftforeninga og fagfolk. 

Det blir nok en lang dag for dæm!





Marte og Marius har hatt mye gøy med fotografering i helga








Akkurat no i skrivende stund, 
sitt æ i nydelig varmt solskinn
- å skriv blogg innlegg. 

Nyter et glass rødvin, 
-og stunden.

Det er her mitt lykkehjul har stoppet for kvelden
- det ble sannelig gevinst i dag åsså.









onsdag 1. mai 2013

Til mamma fra Marte 20 år


Min næreste tilknytningsperson
Av Marte Hagen 14.11.2012

Tittelen på den her teksten, e vel ikke akkurat selvforklaranes for ka resten kommer til å handle om - det kunne vært mye anna, men synes det e så oppbrukt og ordinært med for eksempel: «Hva er en mor?» eller «Verdens beste mamma», og misforstå mæ rett - det e ikke det at æ ikke har verdens beste mamma, for det har æ, men ho e både langt i fra brukt opp eller ordinær, så derfor syntes æ ho fortjente nåkka mer enn som så... 








Etter å ha gått på psykologiårstudium i to måneda, e «tilknytningsperson» et ord æ har fått høre ofte i det siste. Det handle i bunn og grunn om den eller de personan du slipp helt inn, og som du nesten ufrivillig stole helt og holdent på som liten. Du har ingen forutsetninge til å klare dæ på egenhånd, og e derfor avhengig av at tilknytningspersonan dine kommer til å være der for dæ, uansett ka.








Æ tror ikke æ snakke usant når æ påstår at æ va en av de heldigste småbarnan i verden, når æ fikk utdelt en sånn her type person. Min tilknytningsperson, e det ingen andre som kan måle sæ med. Mammaen min kan faktisk alt, - selv når ho står ovenfor ting ho aldri har gjort før, så vet ho bare ka som e det rette å gjøre. Det har æ opplevd og erfart så mange ganga, og hver eneste gang blir æ like satt ut over måten ho takle alt mulig på, med den fineste holdning, største eleganse og uslåelige sikkerhet. Det som e rart, e at når ho har vært redd, har ho fremdeles ikke vist det ovenfor mæ, for å beskytte mæ. 







Æ som ofte ikke engang tenke over at det kan være en mulighet for at ho ikke vise sine egentlige følelsa, at ho prøve å skjerme mæ mot nåt som ingen kan skjermes mot når det først inntreff. 

Vi har mottat et sånn angrep no, mammaen min har fått kreft. Kreft. Når ho fortalte det til mæ og søstera mi, va alt rundt det hele enda helt uvisst - ikke hadde dæm bekrefta eller avkrefta det, ikke kunne dæm si nåt om kor langt det hadde utvikla sæ, og vi hadde heller ingen svar på kordan det her kom til å ende. Det va et hardt, brutalt, nådeløst, ondt og smertefult slag i hjertet, magen, halsen, brystet - hele kroppen kjentes paralysert og med et ble hele verden revet ned til grunn. Æ huske at æ tenkte: «Ka skjer no? 

Æ kjenne ikke at æ sitt her lengre, men koffer presse tåran sånn på da? Og kreft, betyr det døden?» Hundre spørsmål, ingen svar, bare mørke tunge tanka. Likevel, satt ho der ved siden av på kjøkkenstolen, tydelig prega av alvoret som plutselig oppslukte rommet, - like sterk som alltid! 




Mamma, Lisa & Marte

I ettertid har æ funnet ut at ho va redd, men når æ tenke tilbake til da ho satt på kjøkkenstolen, kan æ enda kjenne roen ho utstrålte, og kor enorm kraft den hadde på redselen min. Tenk at ho klarte det, selv etter at ho akkurat sjøl hadde fått «diagnosen», fortalt døtrene sine at ho hadde mest sannsynlig fått kreft, va engstelig for ka morradagen ville bringe, og enda grua sæ til å fortelle det til lillebror, det e beundringsverdig.







Men det e langt i fra den eneste grunn til å beundre ei dame på snart 42 år, med navnet Vibeke Nilsen.

 Ho e en inspirasjon for et helt samfunn, det va ho også før kreften kom inn i bildet; mange på hennes alder kan idag si at dæm har vært gift, født tre barn, skiltes og alt det der. 

Men det e ikke mange som kan si at dæm har vært hjemmeværende mor for sine barn og jobba helgevakte, stelt huset samtidig som laga middag og hjulpe til med leksen. Etterhvert drifta sin egen bar og cafe med suksess i en liten by, styrt en haug av forvirra ungdom i riktig retning som sjef og venn, lagd de mest gjennomførte og ettertrakta underholdningskveldan som har vært i byen våres, tatt sort belte i Tae  Kwon-do, vært deltids psykolog for venna, ungan, ungans venna og alle andre som har kommet til ho for å få råd, vært frisør når yngste datra skulle konfirmeres, ordna og organisert til den store gullmedalje - både konfirmasjona, møta, redrum relaterte ting, skolekafe, ballettprosjekt, klassetura, skyss til den svimle datra som rota det til i storbyen og nesten va nødt til å overnatte på en stol på Trondheim flyplass, det e rett og slett så mye at æ kunne fortsatt ned hele neste side også, men tenke det blir litt trasig lesing - poenget e uansett at den dama her, va - også lenge før kreftdiagnosen - og e fortsatt en av de sterkeste og mest inspiranes damene som e å finne.

 Mange tenke sikkert at det e lett for mæ å si, æ e jo dattra, men de mange hundre kommentaran og likes´an mamma har fått etter at ho fortalte det til alle sine facebook venna, tale egentlig for sæ sjøl. Æ bare understreke det som så mange av oss rundt ho, allerede vet. Ho e ei dama som de fleste kjenne til i hjembyen min, ikke fordi ho dreiv en uteplass eller fordi ho har tatt sort belte, men fordi ho e den ho e, og styrken, godheta, forståelsen, toleransen, respekta, motet, rettferdighetsbilde, varmen, gløden i øyan og smilet ho har - smitte over på alle ho møte på sin vei. 








Som dokker antageligvis har skjønt til no, så e det ingen andre i hele verden æ heller ville hatt som min aller næreste, kjæreste og fineste tilknytningsperson, æ va rett og slett bare vanvittig heldig når æ fikk utdelt min mamma.

Ett 10 år kan inneholde så mangt

De siste 10 årene har lært mæ  å leve hver dag så godt som æ klare  med det æ står i.  I dag er det 10 år siden æ møtte opp på kreftavd på U...