mandag 8. april 2013

Tanker fra min datter Lisa 22 år


“Kreft, sykdommer som skyldes unormal vekst av celler i en organisme”.

Min mor har kreft. Først fikk hun kreft i livmorhalsen, og nå er det funnet en ny svulst på skjoldbruskkjertelen. For meg er kreft mer enn unormal cellevekst, i dette øyeblikk er det alt. 





Lisa  Foto: Rino Engdal


Tidlig på høsten i 2012 fikk mamma sin første kreftdiagnose, kreft i livmorhalsen. Min tidligere erfaring med kreft gjorde meg livredd, det satte i gang refleksjoner om livet, og det satte meg helt ut av spill. En nokså uproblematisk hverdag, uten større bekymringer enn været, endret seg til en hverdag der jeg måtte ta én dag av gangen. En hverdag der det ikke gikk ett minutt uten at jeg tenkte på kreften og mamma, uansett hvor, uansett når. Kreftdiagnosen la seg som en klump i magen min. 

Heldigvis har jeg verdens tøffeste mamma. 









Høsten var selvsagt tøff, selv for henne, det var ikke vanskelig å se. Behandlingen med stråling og cellegift satte sine spor, og var tøff for kroppen hennes. Etter seks uker med daglig stråling, og ukentlig cellegift var den planlagte behandlingen over, og heldigvis fikk vi beskjeden om at svulsten nå var helt borte. Det var fantastisk. Klumpen i magen min forsvant og hverdagen ble både lysere og lettere. Overskuddet kom tilbake. 





Stråling



Mamma er veldig opptatt av å se det positive i alt, noe hun gjorde fra dagen hun fikk kreftdiagnosen, fram til behandlingen var over. Roen, positivismen, og sikkerheten hun utstrålte smittet over på oss barna. Det gjorde nok hele perioden mye lettere, spesielt når vi fikk være i nærheten av henne. Noen dager var selvsagt tøffere enn andre, men livet gikk sin gang, og etter hvert var hverdagen tilnærmet som før. Men takknemligheten for livet og alle rundt meg var større. 


At jeg fikk akkurat denne mammaen, er jeg evig takknemlig for. 




Lisa & Mamma


Så kom den første kontrollen på UNN, samme ettermiddag ble jeg møtt av mamma i døra med plasterlapper på halsen. Klumpen i magen min var straks tilbake. Det var oppdaget to kuler i halsen hennes, legene hadde tatt biopsi av de, og vi kunne vente svar i løpet av tre uker. Mamma var som vanlig helt rolig, og beroliget oss med at det var vanlig med hovne lymfeknuter etter en slik kreftbehandling som hun nettopp hadde gjennomgått. Disse prøvene var kun tatt for å være på den sikre siden. Selv om mamma alltid er nokså sikker i sin sak, og bruker å ha en magefølelse som stemmer, klarte jeg ikke å føle det samme. Jeg følte på meg at dette var mer enn hovne lymfeknuter.
Så, etter én uke, fikk hun på nytt beskjed om at hun igjen hadde fått kreft. Og alle de ukontrollerte tankene og følelsene kom tilbake til meg. Redsel, frykt og sorg. Hva var meningen? Mamma har sin teori, og vet at dette kommer til å gå bra. For det meste vet jeg også at det kommer til å gå bra, uten tvil. Men så har jeg mine øyeblikk, øyeblikk der mammas sikkerhet forsvinner, hvor håpet forsvinner, hvor meningen forsvinner, og hvor fornuften fordufter. 

Et liv uten mamma, ville vært ett liv uten noe holdepunkt.

For en kreftdiagnose fører med seg tanker og følelser, tanker jeg skulle ønske jeg slapp å tenke, følelser jeg skulle ønske jeg slapp å føle. Livet er ikke en dans på roser, det er en påstand jeg for lengst har bekreftet. Hverdagen min er igjen preget av uvisshet, tanker om kreften, mamma, og frykt. Mamma er klippen i livet mitt, det uten tvil. Hun lærer meg om livet, lærer meg å være takknemlig, viser meg hvordan livet fungerer og lærer meg glede.  




Vi trener Tae Kwon Do sammen, og har det sikkelig gøy ilag



Men mamma er nok ingen utenomjordisk helt. Selv om jeg bare har sett og hørt de positive tankene hennes, så skjønner jeg jo at det ikke alltid er like lett for henne. Dette er noe hun ikke viser for oss barna, noe jeg har full forståelse for, det ville vært tøft å oppleve. Men er hun alltid like sikker på at det kommer til å gå bra? Er hun ikke redd? Kjenner hun ikke frykten vi gjør? Det går vel ikke an? 




Mamma på ski i påsken 


Med disse tankene kommer også de de negative og irrasjonelle... Hvordan ville ett liv uten mamma vært? Hvordan skulle jeg og mine søsken ha klart oss? Ville verden ha stoppet opp? Hvordan ville framtiden ha vært? Hadde jeg klart å utrette noe? Hva ville meningen vært? Disse tankene jeg ikke klarer å styre gjør meg kvalm, og jeg gråter ofte mens jeg funderer på de. 

Men med frykten kommer ofte troen, det er noe jeg har erfart.




Tro & Håp



Selv om jeg vet at dette kommer til å gå fint, at mamma ikke kommer til å dø av kreft, så kommer tankene til meg. Det er naturlig, tror jeg, og det gjør at jeg setter enda mer pris på alle jeg har rundt meg. Kanskje det er det vi skal lære? 

I det siste har mamma blitt veldig bevist på å si hvor glad hun er i meg og søsknene mine, noe som selvsagt er veldig hyggelig. Fornuften min sier at det er fordi en sykdom som kreften gjør at man ”stopper” litt opp, og lærer seg å sette pris på det man har. Det vet jeg jo. Men så kommer de negative tankene om at det er en slags ”avslutning”. At dette er starten på slutten. 

Det er ikke slik at jeg til en hver tid går å tenker disse negative tankene, da hadde jeg for lengst gått i bakken. De dukker opp når jeg er minst beredt til å takle de.. Enten jeg alene og ikke har noen til å berolige/distrahere meg, eller når jeg er sliten og ikke klarer ”å stå i mot”. 

Men det kommer til å gå bra.

Jeg vet det kommer til å gå bra, mamma vet det, og alle andre som kjenner mamma vet det. For mamma, hvis du enda ikke har skjønt det, er noe helt spesielt. Fra lenge før hun fikk kreftdiagnosen har jeg tenkt at hun må være noe annet, en slags helgenen, eller noe i den retningen. For hun er helt unik, og hun har ett syn på livet som jeg bøyer meg i støvet for, og føler meg heldig som får ta del av. 

Nå gleder jeg meg til klumpen i magen forsvinner, til de negative tankene forsvinner og til frykten forsvinner. Samtidig som jeg ber om at livets vei blir lettere for mamma nå, det trenger hun, og det trenger jeg. Jeg ser fram til alle stundene og øyeblikkene vi skal dele, erfaringene vi skal lære, og livet sammen. 

4 kommentarer:

  1. Fantastisk skrevet! De har mange tanker de barna våre, og jeg kan egentlig ikke forestille meg hvordan de har det når vi mødre blir syke. Eller jo.. man kan iallefall ane det hvis jeg tenker på om min egen mamma hadde blitt alvorlig syk.

    Jeg håper alt går bra med deg, Vibeke! Det høres ut som du har den rette innstillingen, og dens placebo effekt skal man ikke kimse med. Lykke til videre, og god bedring!

    Hilsen Desirée

    SvarSlett
  2. Takk for fin tilbakemelding, fra både Lisa & mamma´n :)

    SvarSlett
  3. Utrolig sterk lesing, kan sette meg inn i hvordan Lisa har det for vi mistet jo pappa i kreft da jeg var 23 år. Glad at dere klarer å ha åpenhet om sykdommen og tankene for slikt var det ikke da pappa ble syk. Hun er kjempe flink å skrive sine tanker blir helt rørt. Ønsker alt godt for deg og dine. Mange varme klemma fra Mona Lundmark

    SvarSlett
  4. Takk Mona for fin tilbakemelding :)

    SvarSlett

Hei, legg gjerne igjen kommentar på bloggen min.
Det kan bare gjøres via en datamaskin.

Livet handler om å lære seg å danse i regnet

Etter mange heftige år med mye sykdom i familien, traff det hær bildet mæ.  For å klare å leve med de vanskelige og tunge dag...