lørdag 27. april 2013

Finnes det engler på jord ?


Det er så mange historier om sykehus, leger og helsetjenester 
-som forteller om hvor dårlig stelt det er i Norges land.

Æ har veldig løst å dele min opplevelse 
-med dokker som leser bloggen min. 







For æ e UTROLIG takknemlig for at æ bor i Norges land, 
og det har æ tenkt på maaaaange ganger mens æ har vært syk. 

Fastelgen min sier :
"vi skal IKKE lure- vi sjekker" 
Dermed sende ho mæ til den ene avdelinga, etter den andre.
På Hammerfest Sykehus og UNN i Tromsø.


I høst hørte æ til på gynekologisk avdeling og poliklinisk kreft avd. på UNN, 
siden æ fikk diagnose kreft på livmorhalsen. 
Og æ traff på suverene mennesker
- som engler på jord, passet de på mæ.
Utredet, forklarte, informerte, trøsta og behandlet.
-med en kjærlig hånd og stort hjerte. 
Det var enkelt å bare "gi sæ over til dæm"

"Gjør det dokker må" sa æ, 
-æ hadde full tillit til at de ville MITT beste.
Det gjorde mæ trygg og avslappet. 

Av og til ble æ oppringt av fastlegen min,
ho lurte på om det gikk bra med mæ, 
og oppfordret mæ til å ta kontakt om det var "noe". 
-Oi, så godt det var.

Så dukker den kula opp...
Fastlegen sier: "vi sjekker." 

Tilfeldighetene ville det slik at æ fikk time samme dag, 
til etterkontroll av "under etg" og kuler på halsen. 
På 2 forskjellige avdelinger, gynologisk avd og urologi/endokrin avd. 
-begge på UNN i Tromsø.

Den ene avdelingen vet ikke hva den andre gjør,
de to avdelingene visste derfor ikke at begge skulle ha inn frk Nilsen på samme dag. 
-men kabalen gikk opp på tidene.
Så for mæ var det greit å slå 2 fluer i en smekk.

Æ va først og tok prøver av kulene,
det ble mange ubehagelige stikk inni kulene som var på halsen min. 
De «merket» mæ med store hvite plasterlapper, 
-der de hadde hentet ut vevsprøver.   
Svarene ville komme etter 1, 2 eller 3 uker.....

Etter det gikk turen videre til den andre avd. for etterkontroll av kreften på livmorhalsen. 
Der ble æ lagt i narkose av sykepleierne, 
og legene "mine" kom inn å sjekket mens æ befant mæ i drømmeland. 

Gynekologisk avdeling meldte om FANTASTISKE resultater.

Men det gjorde ikke urologi/endokrin avdelingen, 
- de fant kreft i kulene mine. 

Med det ble det mange å forholde sæ til, 
og æ begynte å fundere på:
-hvem har den totale oversikt over kroppen min? 

Æ følte veldig på at æ må sjøl følge med/ passe på.
Leite på nett, prøve å forstå, se sammenheng.
Men ikke alt var å finne på nett!

-Hvorfor er det så vondt i tommlene?
-Hva betyr smerten i skuldrene? 
-Hoftene er så stive, det merket æ så godt da æ gikk på ski, men hvorfor er de det? 
-Hvorfor sover æ så dårlig om natten? 

Spørsmålan ble mange, men hvem kan svare mæ?

Det ble veldig slitsomt og styre unna «angst-karusellen», 
æ valgte HELT bevisst og ikke gå inn i den.
Der var det uansett ikke gunstig for mæ å være,
-og ikke for alle dem rundt mæ heller.

Æ jobba hardt med tankene mine.





I morrest skrev æ et brev til "kreft-legen min", 
som æ hadde i høst på gynekologisk avd. 
Æ fortalte ho om denne nye kreften som var oppdaget, 
om situasjonen min med diverse "ondter",
og at æ skulle opereres i mai.
Æ stilte ingen spørsmål, æ krevde ingenting av ho,
-æ bare informerte. 
Og tenkte..
-ho kan ta kontakt om ho vil.

Gjett at det var det æ HÅPA på.

Før forelesninga i morrest, stakk æ innom UNN,
og leverte brevet i resepsjon. 
Spurte om de kunne levere det til "legen min". 

Det gikk 2 timer, så hadde ho ringt mæ.
Æ hadde INGEN forventninger om at ho skulle ta kontakt så snart,
-æ fulgte ikke engang med på telefon.
Ho la igjen beskjed på svarer om å ringe mæ seinere. 

Og det gjorde ho.

Vi hadde en laaaaang samtale, 
hvor ho svarte på alle mine spørsmål. 
Informasjon e utrolig viktig for mæ, 
æ vil vite og forstå. 
Da har ikke fantasien så mye å fundere på.

Og æ blei SÅ beroliget av denne samtalen.
-æ blei så letta, glad og UTROLIG takknemelig.
Tenk at det finnes slike mennesker.
Så heldig æ e som har truffet på en lege som ho.

Den cellegiften æ fikk i høst,
gir svært ofte bivirkning i form av smerter i hender og tær.
Æ har svidd av en del energi, 
 -på å fundere på hvorfor de smertene har vært der.

Vi snakket om ongan mine, 
fordi æ sa at det er mye verre å tenke på redselen æ påføre dæm,
-enn tanken på at æ har kreft.
Ho kom med konkrete, lure tips på ka æ kan gjøre 
-for å gjøre det lettere for dem. 

Ho fortalte at ho hadde sett plasterlappene på halsen min,
da de undersøkte mæ for den andre kreften (da var æ i narkose),
-dermed fikk ho vite at æ var under utredning. 

Men at det er mulig å ha slik uflaks,
-2 uavhengige kreftdiagnoser på under et halvt år!
Det skal nesten ikke være mulig.
Ho kunne ane den totale belastningen som det har skapt for mæ og mine
-bare det fylte hele mæ med VARME.

Vi la en plan sammen, 
operasjon og behandling av skjoldbruskkjertel kreften først. 
-det er et stort nok «prosjekt» i sæ sjøl akkurat nå.

Etter eksamen min, 
og hennes doktorgrad,
-skal ho kalle mæ inn til sæ. 
Og vi skal gå igjennom alle mine spørsmål og symptomer,
undersøke, utrede, informere mæ og ongan.
ALT som æ føle behov for.
-underveis nå, 
må æ ikke nøle med å ta kontakt om noe oppstår.

JA!!!!
-det finnes engler på jord.
Æ har møtt på flere av dæm. 
"kreft-legen" & fastlegen min er 2 av dem.

Æ skal ta med mæ denne innsikten videre i mitt liv
-både i privat og jobbsammenheng. 

Tenk så verdifult om æ kan være en engel på jord, 
når de rundt mæ vil trenge en.





Tirsdag 23. april 2013


Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar

Hei, legg gjerne igjen kommentar på bloggen min.
Det kan bare gjøres via en datamaskin.

Livet handler om å lære seg å danse i regnet

Etter mange heftige år med mye sykdom i familien, traff det hær bildet mæ.  For å klare å leve med de vanskelige og tunge dag...