lørdag 27. april 2013

Finnes det engler på jord ?


Det er så mange historier om sykehus, leger og helsetjenester 
-som forteller om hvor dårlig stelt det er i Norges land.

Æ har veldig løst å dele min opplevelse 
-med dokker som leser bloggen min. 







For æ e UTROLIG takknemlig for at æ bor i Norges land, 
og det har æ tenkt på maaaaange ganger mens æ har vært syk. 

Fastelgen min sier :
"vi skal IKKE lure- vi sjekker" 
Dermed sende ho mæ til den ene avdelinga, etter den andre.
På Hammerfest Sykehus og UNN i Tromsø.


I høst hørte æ til på gynekologisk avdeling og poliklinisk kreft avd. på UNN, 
siden æ fikk diagnose kreft på livmorhalsen. 
Og æ traff på suverene mennesker
- som engler på jord, passet de på mæ.
Utredet, forklarte, informerte, trøsta og behandlet.
-med en kjærlig hånd og stort hjerte. 
Det var enkelt å bare "gi sæ over til dæm"

"Gjør det dokker må" sa æ, 
-æ hadde full tillit til at de ville MITT beste.
Det gjorde mæ trygg og avslappet. 

Av og til ble æ oppringt av fastlegen min,
ho lurte på om det gikk bra med mæ, 
og oppfordret mæ til å ta kontakt om det var "noe". 
-Oi, så godt det var.

Så dukker den kula opp...
Fastlegen sier: "vi sjekker." 

Tilfeldighetene ville det slik at æ fikk time samme dag, 
til etterkontroll av "under etg" og kuler på halsen. 
På 2 forskjellige avdelinger, gynologisk avd og urologi/endokrin avd. 
-begge på UNN i Tromsø.

Den ene avdelingen vet ikke hva den andre gjør,
de to avdelingene visste derfor ikke at begge skulle ha inn frk Nilsen på samme dag. 
-men kabalen gikk opp på tidene.
Så for mæ var det greit å slå 2 fluer i en smekk.

Æ va først og tok prøver av kulene,
det ble mange ubehagelige stikk inni kulene som var på halsen min. 
De «merket» mæ med store hvite plasterlapper, 
-der de hadde hentet ut vevsprøver.   
Svarene ville komme etter 1, 2 eller 3 uker.....

Etter det gikk turen videre til den andre avd. for etterkontroll av kreften på livmorhalsen. 
Der ble æ lagt i narkose av sykepleierne, 
og legene "mine" kom inn å sjekket mens æ befant mæ i drømmeland. 

Gynekologisk avdeling meldte om FANTASTISKE resultater.

Men det gjorde ikke urologi/endokrin avdelingen, 
- de fant kreft i kulene mine. 

Med det ble det mange å forholde sæ til, 
og æ begynte å fundere på:
-hvem har den totale oversikt over kroppen min? 

Æ følte veldig på at æ må sjøl følge med/ passe på.
Leite på nett, prøve å forstå, se sammenheng.
Men ikke alt var å finne på nett!

-Hvorfor er det så vondt i tommlene?
-Hva betyr smerten i skuldrene? 
-Hoftene er så stive, det merket æ så godt da æ gikk på ski, men hvorfor er de det? 
-Hvorfor sover æ så dårlig om natten? 

Spørsmålan ble mange, men hvem kan svare mæ?

Det ble veldig slitsomt og styre unna «angst-karusellen», 
æ valgte HELT bevisst og ikke gå inn i den.
Der var det uansett ikke gunstig for mæ å være,
-og ikke for alle dem rundt mæ heller.

Æ jobba hardt med tankene mine.





I morrest skrev æ et brev til "kreft-legen min", 
som æ hadde i høst på gynekologisk avd. 
Æ fortalte ho om denne nye kreften som var oppdaget, 
om situasjonen min med diverse "ondter",
og at æ skulle opereres i mai.
Æ stilte ingen spørsmål, æ krevde ingenting av ho,
-æ bare informerte. 
Og tenkte..
-ho kan ta kontakt om ho vil.

Gjett at det var det æ HÅPA på.

Før forelesninga i morrest, stakk æ innom UNN,
og leverte brevet i resepsjon. 
Spurte om de kunne levere det til "legen min". 

Det gikk 2 timer, så hadde ho ringt mæ.
Æ hadde INGEN forventninger om at ho skulle ta kontakt så snart,
-æ fulgte ikke engang med på telefon.
Ho la igjen beskjed på svarer om å ringe mæ seinere. 

Og det gjorde ho.

Vi hadde en laaaaang samtale, 
hvor ho svarte på alle mine spørsmål. 
Informasjon e utrolig viktig for mæ, 
æ vil vite og forstå. 
Da har ikke fantasien så mye å fundere på.

Og æ blei SÅ beroliget av denne samtalen.
-æ blei så letta, glad og UTROLIG takknemelig.
Tenk at det finnes slike mennesker.
Så heldig æ e som har truffet på en lege som ho.

Den cellegiften æ fikk i høst,
gir svært ofte bivirkning i form av smerter i hender og tær.
Æ har svidd av en del energi, 
 -på å fundere på hvorfor de smertene har vært der.

Vi snakket om ongan mine, 
fordi æ sa at det er mye verre å tenke på redselen æ påføre dæm,
-enn tanken på at æ har kreft.
Ho kom med konkrete, lure tips på ka æ kan gjøre 
-for å gjøre det lettere for dem. 

Ho fortalte at ho hadde sett plasterlappene på halsen min,
da de undersøkte mæ for den andre kreften (da var æ i narkose),
-dermed fikk ho vite at æ var under utredning. 

Men at det er mulig å ha slik uflaks,
-2 uavhengige kreftdiagnoser på under et halvt år!
Det skal nesten ikke være mulig.
Ho kunne ane den totale belastningen som det har skapt for mæ og mine
-bare det fylte hele mæ med VARME.

Vi la en plan sammen, 
operasjon og behandling av skjoldbruskkjertel kreften først. 
-det er et stort nok «prosjekt» i sæ sjøl akkurat nå.

Etter eksamen min, 
og hennes doktorgrad,
-skal ho kalle mæ inn til sæ. 
Og vi skal gå igjennom alle mine spørsmål og symptomer,
undersøke, utrede, informere mæ og ongan.
ALT som æ føle behov for.
-underveis nå, 
må æ ikke nøle med å ta kontakt om noe oppstår.

JA!!!!
-det finnes engler på jord.
Æ har møtt på flere av dæm. 
"kreft-legen" & fastlegen min er 2 av dem.

Æ skal ta med mæ denne innsikten videre i mitt liv
-både i privat og jobbsammenheng. 

Tenk så verdifult om æ kan være en engel på jord, 
når de rundt mæ vil trenge en.





Tirsdag 23. april 2013


søndag 21. april 2013

Ka no med redrum?



-det spør «alle» om.

7.mars i år la æ ut på redrum sin hjemmeside:


«Det er med tungt hjerte vi er kommet fram til denne avgjørelsen,
vi driver redrum ut august 2013. Da takker vi for oss, og stenger redrum»





Denne avgjørelsen var en direkte konsekvens av at æ fant kuler på halsen min, 
som senere viste sæ å være kreft i skjoldbruskkjertelen. 

Æ har i flere år vært plaget med litt dårlig helse, 
hele høsten 2012 gikk med til annen kreft behandling, 
og nå er tiden kommet for å sette punktum i historien om redrum. 

redrum har for mæ & Cato vært drømmen som vi gjorde til virkelighet.

Vi e blitt søkk rik på gode opplevelser,
vi har møtt så mange vakre mennesker, 
vennskap er blitt til, læringskurven har av og til vært steike bratt.
-og vi fikk det til :) 

redrum har vært som ei eventyrlig reise for oss to,
-men nå er den reisen over for vår del. 

Ka skjer da med redrum? 

Det er mange rykter og spekulasjoner «der ute»
-de har ikke vi kontroll på.
Det er ikke så viktig for oss heller.
-for vi har «litt» å styre med på privaten.

Huset gikk fra å være «pusse opp kjøkken»
-til å bli TOTAL renovering. 

Æ reiser til Tromsø nå, 
og tar fatt på den SISTE studieuka for i år.
Så går det slag i slag.
Operasjon 6. mai, eksamen 30. mai, 
og kreftbehandling først i juni. 

Når de «prosjektene» er unnavei, 
begynner vi å forberede stenging av redrum. 

Æ like (må ha) å ha en dato «å holde fast i»
Æ & Cato har kommet fram til 1. juli! 
Etter den dato er det ikke lengere mulig å kjøpe redrum. 


Maaaange flotte opplevelser på redrum, her e en av dæm ;o) 



Da begynner vi å rive bakgården, 
og vi legger ut alt inventar for salg. 

Om noen er interessert i møblene, kjøkkenutstyr, PA anlegg, forsterkere, monitorer, kassesystem, spritanlegg, vaskemaskiner, kjøle & fryseskap, kaffemaskin,kaffetrakter, frityrkoker, glass, bestikk, fat, kaffekopper, stekeplater, stekovn.... osv...osv
Ta gjerne kontakt med mæ om det alt nå. 


Vår plan e å drive ut august måned, 
som vanlig. 
Vi har mange gode band på plakaten, 
og under Hammerfestdagene skal vi ha fest hver eneste dag.

 Lørdag 31. august blir siste åpningsdagen til redrum. 

Og etter det skal vi bruke kortest mulig tid, 
på å stille lokalet tilbake slik det en gang var. 

-og snipp, snapp, snute,
så er eventyret om redrum ute.



lørdag 20. april 2013

Vibeke + Violet Road = Sant

Det hele startet en vakker sommerdag i 2009, 
æ & kjæresten min var og hentet trær til hagen min.
Arbeidsfordelinga var at æ pekte ut trærne, 
og Cato spadde de opp.

Mens Cato strever med dype og vriene røtter, 

ringer telefonen hans. 
Det er Halvard som ringer, han kjenner vi fra før,
og vi vet han er en seriøs fyr.     
Han har et nytt band, som han vil komme med til redrum. 
Det er Violet Road!
"Bare kom" sier Cato, og de blir fort enige om en dato. 
Halvard sender oss plakater.
Og debut platen !

Noen uker etter dette kjører æ og Cato til Ikea.

Vi har med oss diverse plater som vi skal høre på.
Også Violet Road plata! 
Og for de som kjenner kjæresten min Cato,
vet at han ikke har så veldig lang vei fra rolig til fly forbannet!

Og det blei han no.

" førr nokka rask!" sa han,
og flyndra hele skiva langt inni de dype finske skogene.

Høsten kom, 

og 7 november sto Violet Road på plakaten på redrum. 
Det var kanskje 30 gjester i lokalet, 
æ var ikke blandt dæm, for æ lå syk hjemme. 
Når kvelden går mot midtnatt, 
kommer sms fra min datter på jobb:
"Mamma, no går du glipp av no STORT! Bandet e helt fantastisk"

Violet Road på redrum 2009


Og Cato deler ut enda mere KJEFT,

-til hele bandet!
"E det mulig å være så bra live, og ha ei så jævlig dårlig plate?"

I mars 2010 står gla´guttan igjen på redrum scenen,

og det er mange som faller pladask for gjængen.
Det gjør åsså æ.

Guttan e super musikalsk,

de formidler musikk på en sånn måte at alle blir invitert med"inn", 
de omfavner oss og vi føler oss som en eneste stor familie.
Violet Road gir alt fra scenen, 
de sprudler av humør, 
-og det er SÅÅÅÅ smittsomt- HURRA!!!!
Det er lykke og forelskelse, 
en musikalsk lykkepille.

Violet Road har skjønt det, de har en plan og de jobber hardt.


De er et av de mest profesjonelle band vi har hatt på redrum, 

og de fikser alt selv.
Bak en konsert er det mye som foregår, 
kontrakt, plakater, avtaler, markedsføring osv.
ALT kommer i god tid, uten at vi trenger å be om det.
Æ digger at de er så tydelig på hvem de er, 
de ser så SØKKANES bra ut....  det er hatt og dress på alle.
- vi har hatt band på redrum som spiller med ytterjakka på.
 Det ser ut som de bare sveiper innom i all hast. 

Guttan i Violet Road ser ut til å ville flytte inn. 


I november 2010 fylte æ 40 år. 

Æ tenkte at det fineste æ kunne gi gjestan mine va:
VIOLET ROAD.
- og sånn ble det.




Ord kan ikke beskrive opplevelsen 



Fantastisk å feire 40 årsdagen min med DEN gjængen.


Høsten 2011 slipper gjængen ny plate, 
og blodfan Vibeke er selvsagt på plass i Tromsø til release konserten.



Med hele familien.

Det e ei søkkanes fin skive.
- æ elske den ❤


Stor stas at Violet Road takker oss på redrum 


Det er blitt mange konserter med Violet Road, 

æ har faktisk mista tallet på hvor mange.


Samme dag som æ fikk kreftdiagnose, 
var æ & jentene mine på Violet Road konsert. 
-kreft ble lite viktig med "HURRA-guttan" i Violet Road på scenen.

Da kreft behandlingen med cellegift og stråling var over, 
og æ var i "dass-form", 
passet det å feire FANTASTISKE behandlingsresultater med 
nok en Violet konsert.


Release konsert i Tromsø kulturhus, æ står HELT forran, der æ høre hjæmme .


Alle har vel skjønt det nå? 
Violet Road har en STOR plass i hjerte mitt.
Guttan tar mæ med inni sitt eget musikalske univers
- åhhh som æ elske å være der.


I kveld spiller Violet Road hos Lindmo på Nrk. 


Sammen med Åge Aleksandersen 


Og æ,
-blir såååå gla,
for hvert steg guttan tar mot en gedigen og steike fortjent suksess.

STOR lykkefølelse inni #Gla Beke  

Vi sees på konsert i Hammerfest neste helg.

Æ glæde mæ å fylle 50.

Violet Road har lovet mæ å synge "forever young" da åsså ! 









                                              

søndag 14. april 2013

E musikk medisin?


Noen opplevelser er slik at de «tar» mæ,
de krever hele mæ med tanker, følelser, hud og hår.
Musikk kan ofte virke sånn på mæ, 
og æ elsker de «friminuttene» æ får i slike møter. 

Det e bare mæ & musikken, 
ALT annet er uten betydning. 

Æ har kjøpt mæ ny bil.

Det var viktig for mæ at æ kunne spille musikk over anlegget i nybilen.
-det var faktisk et «must».
Ja, det og fargen. 
Bilen min e RØD.



Rød bil e go´ bil !


Nå for tiden kjører æ en del bil, 
mellom Kvalsund og Hammerfest. 
Gjett at æ koser mæ,
-aleina i bilen, 
vakker natur, fet lyd og musikk som æ vil høre.
Det er perfekt.



#GlaBeke vet å nyte utsikten 




Det er alltid spennende å stifte nye bekjentskaper i musikken, 
enten med nye band eller med nye skiver av band æ kjenne fra før. 
Æ e ei sånn, at æ må bli sikkelig godt kjent, 
og æ tar mæ tid til det. 
Æ blir ofte mere og mere glad i musikken, 
jo mere æ høre på et band eller ei plate. 
-noen gang oppstår ekte KJÆRLIGHET.




Roald Hansen, Firdaposten.... Tabbe! Du kan ikke få med dæ alt på en lytting!
-du aner ikke hva du gikk glipp av nå!



No for tia, hører æ MYE på den siste skiva til El Cuero. 
Æ måtte mote mæ litt opp, for å gå igang med den.
-fordi æ e så utrolig gla i de forrige platan deres.
Det skal litt til tenker æ, for å overgå de.

Men nå er skiva er kjøpt, digitalt på iTunes. 
Og nå holder vi to på å bli kjent.
Sikkelig godt kjent.
Oi-oi-oi for ei plata. 

Første inntrykket var at nå låter El Cuero anderledes, 
denne platen var forskjellig fra den forrige.
Æ vet ikke helt om æ likte det med det samme.
Men vi må jo bli kjent, 
og en runde gjennom alle låtene holder ikke,
for å gjøre sæ opp ei mening. 

Det blir to, tre, fire.....   
ni, ti....  
atten, nitten....

Æ høre Brynjar sin helt spesielle vokal, 
han kunne lett ha fått sunget på sengkanten min.
-og det hadde nok Cato også sagt var helt greit,
for det er noe med Cato & Brynjar.
Himmel for en stemme den mannen har.
Han syng på engelsk,
og æ e ikke tøff nok i engelsk til å forstå alt.
Men æ blir LETT med inni El Cueros musikalske univers.

Det kjennes ut som et lokomotiv som kommer dampende, 
-ikke for å kjøre over mæ.
Nei, det vil ha mæ med på en reise, 
og æ kjenne at æ mer enn gjerne blir med. 

Innimellom blir Brynjar stille,
da er det "bare" alle instumentene som snakker sammen. 
Og det gjør de på en sånn måte, 
at æ kjenner at tårene presser på.
Æ blir helt bergtatt og rørt.
Er det virkelig mulig å snakke så vakkert,
-med gitar, bass og trommer? 
Og kanskje noen flere instrumenter,
som æ ikke har kunnskaper til å identifisere.
Svaret e JA!

Øyvind på gitar e konge, 
det er som han spiller på alle strengene inne i mæ. 
For en følelse det skaper, 
for en stor LYKKE.
Det e HER og NU som gjeld,
og det e stor stæmning.

Bak i El Cuero landskapet groover Tommy på bass,
og Håvard på trommer. 
Åhhh, det e så TØFT,
at æ får øyeblikkelig løst på langt hår....
Æ vil headbange!!!
Men det lar sæ ikke kombinere med bilkjøring.
 - æ e gla æ har solbrillan på!

Av og til skvetter æ til, 
æ har glemt at æ kjøre bil.
Og svingan kommer jævlig fort.
Eller kanskje er det sånn at idiotisk bra musikk, 
bare gjør at gassfoten blir en smule ivrig? 
Æ vet ikke.



El Cuero har spilt flere ganger på redrum



Det æ vet e at æ e nyforelska, i El Cuero.
Vi har hatt et langt forhold allerede.
så skjer det noe,
og følelsan bare blomstrer opp igjen. 
«Victors Justice« virker sånn.

Æ får så løst å kjøre laaaaangt, 
med nyplata høøøøyyt over anlegget.
Æ har ikke løst å komme fram så fort.
Æ vil høre mere og ha friminutt fra alle mine tanker.


Det fine e, at El Cuero spiller på Frysafesten på AKS 27. april. 
Dit skal æ.
Trur du æ glæde mæ? 

Æ bare nevner at all musikk er bedre live enn på plate.

Takk El Cuero for at dokker kan være min lykkepille,
beroligende og smertestillende.

Musikk er medisin <3

torsdag 11. april 2013

En dato å holde fast i.


Brevene fra Universitetsykehuset i Tromsø har kommet tett som hagel det siste halvåret.

Det e blanda følelser å motta brevene fra UNN.
- æ minnes ei tid kor det BARE var regninger og reklame i postkassa.

Men samtidig VENTE æ jo på å høre fra sykehuset, 
æ har kreft i skjoldbruskkjertelen, 
og æ må igjennom en operasjon hvor de fjerner hele kjertelen og noen lymfer. 


I dag kom brevet 




- og det e enn sann glede å finne det i postkassa
no har æ en dato å «holde mæ fast i» . 
Hurra!

Mandag 6. mai er dagen, for operasjon.
Og den datoen føyer sæ MEGET elegant inn i GlaBekes planer, 
no blir det både revy,siste samlingsuke, Frysafest, 40 årsdag, konfirmasjon og eksamen. 

Det e helt som FORTJENT!
Deilig følelse at det passet perfekt inn i programmet mitt. 

4-5 uker etter operasjon skal æ ligge 3 dager i isolat, for å få radioaktiv jod behandling. 
Da blir æ så radioaktiv at personell som kommer inn til mæ må ha «månedrakt» på. 
Det er en STOR fordel å trives i eget selskap da.
He, he æ syns faktisk 3 dager i isolat høres deilig ut :) 

Lese, blogge, strikke, brodere, se filmer......
Æ må kanskje be om noen dager ekstra? 

Ventetiden fram til operasjonen har æ tenkt å bruke til gode opplevelser,
ilag med fine folk.
Æ e steike heldig og har mange hærlige mennesker rundt mæ.


Toivanen & GlaBeke 


Gla og fornøyd i nydelig vårsol, 
har æ gått deilige kilometer på ski, 
ilag med min gode venn, Toivanen i dag.
Æ fryder mæ over godt vennskap, vakker natur, livet, gode ski, sola, oppkjørte løyper og føler mæ takknemelig for opplevelsen. 


Æ tar solbrillan av, sånn at sol lyset virkelig skal få TRENGE inn i skallen min, 
og fylle hele mæ med lys, varme og gode tanker.





- Og nordmannen hadde bedre gli enn finsken.....

onsdag 10. april 2013

Kontroll på LIVET ?


Det «koker» i toppetasjen for tiden,
det er så mange tanker og æ prøve etter beste evne å «hente» de ned. 

Æ skriv og notere en del, det har æ egentlig gjort lenge.
Forskjellen nå er at æ e begynt å blogge, og sånn får æ samlet alt på en plass. 
Det er ikke 3-4 bøker med Vibeke tanker som ligg rundt omkring.  



I morrest kjørte æ Kvalsund-Hammerfest, fordi æ hadde en avtale. 
Et møte som hadde satt tankekarussellen min igang....
Æ går aldri i møter uten å være forberedt, æ fundere alltid i forkant å forsøker alltid å tenke gjennom opplevelsen på forhånd. 
Hva venter? Hva bør bli sagt? Hva er viktig for mæ? 

I dag hadde æ fundert såpass mye i forkant, 
at æ måtte skrive ned en del punkter i notat blokken min.
Det e viktig å huske alt, liker ikke følelsen av å ha glemt å si noe vesentlig.

På blokka mi i dag stod det blandt annet, 
at akkurat no er det meste i livet mitt utav kontroll.

DET e utfordrende å leve med for en «kontrollfreak» som æ, 
men æ vrir og vrenge på tankan til æ finn ei mening.
Og som oftest finn æ det.

Dagens hovedtanke va 
LIVET kan ikke kontrolleres.

Æ tenke at det ikke e vits å planlegge for mye, 
for det går sjeldent som planlagt allikavel :) 

Tilbake til bilen og kjøreturen.
Æ kjørte og mamma var med mæ. 
«Se kor fin de fjellan e, kor fint lys sola skaper, og kor blått havet e» sa æ til mamma.





Vi e da kommet til tunnelåpningen, og imot oss kommer en stor trailer. 
Plutselig...
som i saktefilm kommer det en blå XTrail ut bak traileren...
Æ ser at den skyter fart, og kommer frem på siden av traileren....

Sneskavlan på begge sider e høy.... jævlig høy!
Det e ingen plass æ kan kjøre ut,
og det e definitivt ikke plass til alle tre i bredda!!!

Å shit!! NO SMELL DET!!!

Og æ blir å tape, for æ har det laveste kjøretøyet.
-rart hvor mange tanker som flyg gjennom hodet på få sekunder.

Æ bremsa, og det gjorde jammen tullingen som var på tur i fronten min også.

Like brått var det hele over, det sa ikke pang!
Xtrailen klarte å lure sæ inn igjen bak traileren, og æ sto nesten helt i ro...

HJERTEBANK!!!!

Så kom æ på det som sto i notatblokka mi, 
livet kan ikke kontrolleres.

Det var ikke min tur i dag! 

Æ må huske å takke skytsengelen min i kveld, 
for at han holdt en beskyttende hånd over mæ og mamma i dag <3 



   

mandag 8. april 2013

Tanker fra min datter Lisa 22 år


“Kreft, sykdommer som skyldes unormal vekst av celler i en organisme”.

Min mor har kreft. Først fikk hun kreft i livmorhalsen, og nå er det funnet en ny svulst på skjoldbruskkjertelen. For meg er kreft mer enn unormal cellevekst, i dette øyeblikk er det alt. 





Lisa  Foto: Rino Engdal


Tidlig på høsten i 2012 fikk mamma sin første kreftdiagnose, kreft i livmorhalsen. Min tidligere erfaring med kreft gjorde meg livredd, det satte i gang refleksjoner om livet, og det satte meg helt ut av spill. En nokså uproblematisk hverdag, uten større bekymringer enn været, endret seg til en hverdag der jeg måtte ta én dag av gangen. En hverdag der det ikke gikk ett minutt uten at jeg tenkte på kreften og mamma, uansett hvor, uansett når. Kreftdiagnosen la seg som en klump i magen min. 

Heldigvis har jeg verdens tøffeste mamma. 









Høsten var selvsagt tøff, selv for henne, det var ikke vanskelig å se. Behandlingen med stråling og cellegift satte sine spor, og var tøff for kroppen hennes. Etter seks uker med daglig stråling, og ukentlig cellegift var den planlagte behandlingen over, og heldigvis fikk vi beskjeden om at svulsten nå var helt borte. Det var fantastisk. Klumpen i magen min forsvant og hverdagen ble både lysere og lettere. Overskuddet kom tilbake. 





Stråling



Mamma er veldig opptatt av å se det positive i alt, noe hun gjorde fra dagen hun fikk kreftdiagnosen, fram til behandlingen var over. Roen, positivismen, og sikkerheten hun utstrålte smittet over på oss barna. Det gjorde nok hele perioden mye lettere, spesielt når vi fikk være i nærheten av henne. Noen dager var selvsagt tøffere enn andre, men livet gikk sin gang, og etter hvert var hverdagen tilnærmet som før. Men takknemligheten for livet og alle rundt meg var større. 


At jeg fikk akkurat denne mammaen, er jeg evig takknemlig for. 




Lisa & Mamma


Så kom den første kontrollen på UNN, samme ettermiddag ble jeg møtt av mamma i døra med plasterlapper på halsen. Klumpen i magen min var straks tilbake. Det var oppdaget to kuler i halsen hennes, legene hadde tatt biopsi av de, og vi kunne vente svar i løpet av tre uker. Mamma var som vanlig helt rolig, og beroliget oss med at det var vanlig med hovne lymfeknuter etter en slik kreftbehandling som hun nettopp hadde gjennomgått. Disse prøvene var kun tatt for å være på den sikre siden. Selv om mamma alltid er nokså sikker i sin sak, og bruker å ha en magefølelse som stemmer, klarte jeg ikke å føle det samme. Jeg følte på meg at dette var mer enn hovne lymfeknuter.
Så, etter én uke, fikk hun på nytt beskjed om at hun igjen hadde fått kreft. Og alle de ukontrollerte tankene og følelsene kom tilbake til meg. Redsel, frykt og sorg. Hva var meningen? Mamma har sin teori, og vet at dette kommer til å gå bra. For det meste vet jeg også at det kommer til å gå bra, uten tvil. Men så har jeg mine øyeblikk, øyeblikk der mammas sikkerhet forsvinner, hvor håpet forsvinner, hvor meningen forsvinner, og hvor fornuften fordufter. 

Et liv uten mamma, ville vært ett liv uten noe holdepunkt.

For en kreftdiagnose fører med seg tanker og følelser, tanker jeg skulle ønske jeg slapp å tenke, følelser jeg skulle ønske jeg slapp å føle. Livet er ikke en dans på roser, det er en påstand jeg for lengst har bekreftet. Hverdagen min er igjen preget av uvisshet, tanker om kreften, mamma, og frykt. Mamma er klippen i livet mitt, det uten tvil. Hun lærer meg om livet, lærer meg å være takknemlig, viser meg hvordan livet fungerer og lærer meg glede.  




Vi trener Tae Kwon Do sammen, og har det sikkelig gøy ilag



Men mamma er nok ingen utenomjordisk helt. Selv om jeg bare har sett og hørt de positive tankene hennes, så skjønner jeg jo at det ikke alltid er like lett for henne. Dette er noe hun ikke viser for oss barna, noe jeg har full forståelse for, det ville vært tøft å oppleve. Men er hun alltid like sikker på at det kommer til å gå bra? Er hun ikke redd? Kjenner hun ikke frykten vi gjør? Det går vel ikke an? 




Mamma på ski i påsken 


Med disse tankene kommer også de de negative og irrasjonelle... Hvordan ville ett liv uten mamma vært? Hvordan skulle jeg og mine søsken ha klart oss? Ville verden ha stoppet opp? Hvordan ville framtiden ha vært? Hadde jeg klart å utrette noe? Hva ville meningen vært? Disse tankene jeg ikke klarer å styre gjør meg kvalm, og jeg gråter ofte mens jeg funderer på de. 

Men med frykten kommer ofte troen, det er noe jeg har erfart.




Tro & Håp



Selv om jeg vet at dette kommer til å gå fint, at mamma ikke kommer til å dø av kreft, så kommer tankene til meg. Det er naturlig, tror jeg, og det gjør at jeg setter enda mer pris på alle jeg har rundt meg. Kanskje det er det vi skal lære? 

I det siste har mamma blitt veldig bevist på å si hvor glad hun er i meg og søsknene mine, noe som selvsagt er veldig hyggelig. Fornuften min sier at det er fordi en sykdom som kreften gjør at man ”stopper” litt opp, og lærer seg å sette pris på det man har. Det vet jeg jo. Men så kommer de negative tankene om at det er en slags ”avslutning”. At dette er starten på slutten. 

Det er ikke slik at jeg til en hver tid går å tenker disse negative tankene, da hadde jeg for lengst gått i bakken. De dukker opp når jeg er minst beredt til å takle de.. Enten jeg alene og ikke har noen til å berolige/distrahere meg, eller når jeg er sliten og ikke klarer ”å stå i mot”. 

Men det kommer til å gå bra.

Jeg vet det kommer til å gå bra, mamma vet det, og alle andre som kjenner mamma vet det. For mamma, hvis du enda ikke har skjønt det, er noe helt spesielt. Fra lenge før hun fikk kreftdiagnosen har jeg tenkt at hun må være noe annet, en slags helgenen, eller noe i den retningen. For hun er helt unik, og hun har ett syn på livet som jeg bøyer meg i støvet for, og føler meg heldig som får ta del av. 

Nå gleder jeg meg til klumpen i magen forsvinner, til de negative tankene forsvinner og til frykten forsvinner. Samtidig som jeg ber om at livets vei blir lettere for mamma nå, det trenger hun, og det trenger jeg. Jeg ser fram til alle stundene og øyeblikkene vi skal dele, erfaringene vi skal lære, og livet sammen. 

Ett 10 år kan inneholde så mangt

De siste 10 årene har lært mæ  å leve hver dag så godt som æ klare  med det æ står i.  I dag er det 10 år siden æ møtte opp på kreftavd på U...