søndag 15. desember 2013

Historien om en engel med røde boksehansker.

Æ har en helt spesiell historie som æ har løst å dele med dokker, 
historien om en engel med røde boksehansker.

Æ trudde at den historien begynte denne uken i Tromsø, 

helt til æ fikk ei meldingen i innboksen min på facebook: 

"Hei Vibeke  

Jeg måtte bare sende deg en melding og fortelle deg en liten historie. Jeg jobber på Lykkehaven som er galleriet til Bjørg Thorhallsdottir og når jeg var på jobb forrige helg sto jeg og kikket på engelen med boksehanska som vi selger i galleriet. Plutselig begynte jeg å tenke på deg, og alle dine sterke historier som du har delt så raust av her på face over tid. Jeg tenkte at denne skulle du virkelig hatt, og jeg sendte ut noen energier til universet om at noen av dine nærmeste skulle komme over denne slik at du ble lykkelig eier av en slik. Så du kan si at jeg skvatt litt i går når jeg leste statusen din, og det gleder mitt hjerte stort at det er satt i gang "innsamlingsaksjon" slik at du får en slik."



Æ har vært på studiesamling i Tromsø den her uka,

og onsdag kveld kom Marte mi hjem fra trening.
Ho hadde gått forbi Krane Galleri,
og i sidesynet så hun,
-englene med boksehansker på!.
Ho måtte snu å gå tilbake,
for å ta bilde av de gjennom vinduet.
Ho MÅTTE vise dæm til mæ,
og æ bestemte mæ tvert for at dit måtte æ dra å sjekke de ut.
-og ba inni mæ om at de ikke måtte være for dyre.




Bilde Marte tok for å vise mæ 


Torsdag var æ på plass på Universitet, 

til spennede læring på forelesning. 
Æ hadde hele uka hatt telefon ved siden av mæ,
fordi æ venta telefon fra kreftlegen min på Unn.
Det var det bare Bente som visste,
-siden hun satt ved siden av mæ.
Æ hadde kontaktet legen min,
fordi æ hadde fått tilbake små blødninger fra underlivet.
Akkurat slik det var da æ fikk kreft på livmorhalsen.
Æ har valgt å starte opp med østrogentilskudd,
og blødningene kunne sees i sammenheng med det.....

Det er det kjedelige med å ha hatt kreft,

og følge med på alt det som skjer i kroppen.
Å vurdere det,
-som bagateller eller alvor.
Æ har jo øvd i mange år på og IKKE høre på alle symptomer,
som kroppen melder om.
Æ har hatt fibromyalgi i årevis,
-og da har kroppen alltid så mye å fortelle.
Kroniske smerter i ledd, muskler og senefester,
-har vært en del av min hverdag i mange år.

Men æ har alltid sagt at æ e ikke bare smerter,
- æ e mye mere enn det.

Så de smertene har no bare levd sitt eget liv,
mens æ har gjort mitt.
Det har fungert helt fint,
æ gikk opp til svart belte i Tae Kwon Do,
med den diagnosen i baklommen.



Svart belte e stas. 


Men kreft,

-det kan æ ikke ha en slik holdning til.
Og det e ei kjæmpe utfordring for mæ.

Æ hadde laaaaange indre diskusjoner,

- skulle kontakte kreftlegen min,
eller skal æ vente til avtalt time i januar?
Æ har en vidunderlig lege på Unn i Tromsø.
Ho har gitt mæ mail adressen sin,
og bedt mæ ta kontakt når æ føle behov.
Æ tenke at æ mase,
og kvier mæ for å bruke denne muligheten.

Så kom æ plutselig på,
at ho e jo legen.
Æ kan fortelle,
-og ho gjør vurderingen.
Det va fint at æ kom på det,
for æ e ikke lege, 
-og har slett ikke peiling på når det e fare på ferde.

Æ sendte ho en mail,

og fikk umiddelbart svar.
Ho skjønner godt at æ e engstelig,
og sier at det er helt greit og helt rett av mæ å si fra.
Ho vil sjekke mæ,
-men uka e full hos ho.
Vi avtaler at siden æ e på studieuke på Universitetet,
e æ bare 5 min unna.
Ho skal ringe om det dukker opp en åpning i kalenderen sin.

Derfor har æ tlf på lydløs ved siden av mæ,

-hele studieuka igjennom.
Æ kjenner at æ e blitt sikkelig go på det,
(æ fikk 2 kreftdiagnoser overlevert på samling første studieår)
når æ e på do eller i kantina,
slår æ lyden på,
-slik at æ høre dersom ho ringer.

Torsdagen ringer ho,

-akkurat i det vi går til lunsj.
Æ småløper bort til Unn,
-og e ganske stolt over alle snarveian æ har lært mæ :-)

Mens æ småløper i korridorene på Unn,

streifer tankene mine,
-ka vet æ når æ skal samme vei tilbake....



Alltid så mange tanker i korridorene på sykehuset



"Maskråka" Vibeke,

( -æ føle mæ som ei)
finner raskt frem til kreftavd,
-og der venter
min engel på jord, kreftlegen min.
Det første ho gjør e berolige mæ,
med at det e helt greit å si fra når æ blir bekymret.
Så går vi igang med en grundlig undersøkelse,
-og alt ser helt fint ut!
Bedre enn det man kan forvente etter alt æ har vært igjennom.
Så ringer hun etter en til lege,
ei dame som er god på ultralydapperat.
Æ e strålende fornøyd over at det sjekkes så grundig,
-og tenker at for noen år siden var gynokologisk undersøkelse det verste æ visste.
Gynekologen sier at æ e go på å slappe av,
og hinter om at de trenger slike kandidater på Universitetet,
- så studentene får øve.
Da ler æ godt! 
-så avslappa e æ ikke.

Inne på undersøkelsesrommet,

er den berømmelige STOLEN,
for gyn.undersøkelser.
Og den digre lampen som skal lyse "herligheten" opp.
2 av 3 pærer e gått i lampen,
og når æ skal ned av stolen virker ikke heis-knappen.
Æ må faktisk HOPPE ned.
Legene snakker om utstyret som ikke virker,
og æ,
-prise mæ LYKKELIG over at det e utstyret det e kolaps på,
-og ikke pasienten.

Æ føle at æ flyr ut fra Unn, 

-ola-laaaa så deilig det e med gode nyheter.

Når dagen e ferdig på Universitet, 

drar æ rett ned på Krane Galleri. 
Æ fundere litt på kor smertgrensen min går på prisen.
Rundt 2000 tenke æ. 

Men først må æ jo se om æ like ho...


Skitt!

Ho traff mæ rett i magen, sjela og hjerte på en gang.
Æ ble helt svimmel der æ sto og studerte ho, 
er det mulig med så mye symbolikk på en gang? 
Holdninga hennes med ansiktet høyt hevet, 
så klar for fremtiden. 
De røde boksehanskene langs siden, 
guarden e senket-her lurer ingen farer. 
Blomster langs hele kjolen,
- alle som kjenner mæ vet at æ elsker blomster.
Og prisen var 4000!
Det dobbelte av det æ hadde som smertegrense! 
Nei og nei!! 

Med oppriktig sorg i hjerte, 
tok æ bilde av ho, 
og tenkte at ho der blir æ aldri å glemme.



Keramiker Elisabeth Helvin

Æ la ut bilde av ho på facebooksiden min, 

med denne teksten til:

"Noen gang hadde d vært greit å være lykkelig uvitende .... 
Marte mi gikk forbi Krane Galleri i går, ho så den tøtta her i vinduet. 
Ho snudde for å ta bilde, sånn at ho kunne vise mæ. 
Æ måtte selvsagt innom der i dag, og ble umiddelbart forelska. 
Det siste året har engla og røde boksehansker betydd utrolig mye for mæ.
Men at det sku finnes noe som kombinerte disse, det hadde æ ikke drømt om.
Trist at den kosta 4000 kr" 

Og tenkte at æ kan jo se på ho, 

på facebooksiden min.

Åsså skjedde det, 

bror min skreiv : "Du får 500 av meg, noen andre? " 

Og før et døgn var gått skreiv æ :

 "Voi voi ! Ka ska æ si ? DOKKER har gitt mæ den engelen, æ har fått 3 900 kr.
Tusen tusen takk for bidrag og gode ord, det varme laaangt inni sjela mi. 
 Æ hadde ikke sett det komme. 
 No har æ vært å kjøpt ho, og ho e allerede det mest dyrebare æ eie. 
 Det hær ble helt spesielt og vakkert" 


Det var historien om en engel med røde bokshansker.

1000 takk for at ho fikk bli med mæ hjæm,
dette ble litt av en historie og fortelle.


På hjemmesiden til kunstneren står det
"For den som ser finnes det vakre overalt"

Takk for at æ fikk innsikt i livet til å skjønne akkurat det! 

torsdag 14. november 2013

43 fine år !

I dag har æ fylt 43 fine år !


Mæ sjøl snart 43 år. 

Æ huske veldig godt da æ fylte 39 år, 
og spørsmål om feiring av 40 års dagen kom opp..
Æ sa:
-det e ikke noe å feire! 
Æ følte at æ begynte å bli gammel, 
-og syntes ikke så veldig om det!

Så skjedde det at æ fikk helsetrøbbel, 
-og måtte på flere utredninger!
DA skjønte æ, 
at det e jo FANTASTISK å få lov å fylle år!
-alternativet e jo såååå mye verre!


40 års dagen min var magisk! 

Så gjett at det ble 40 års feiring!!
På redrum, 
-med familie, venner, 3 griser & Violet Road <3
Det ble en steike fin kveld,
-minne for livet. 

I dag har æ lagt på mæ nok et år, 
-og er nå kommet til 43 flotte år!
DET er ingen selvfølge, 
-etter 2 kreftdiagnoser i året som gikk! 

No e æ frisk fra kreften, 
og "høy" på å få leve! 

Tyngdekraften har gjort sæ enda mer gjeldene, 
i ansiktet mitt har årene tegnet vakre linjer, 
det har sneket sæ på noen ekstra kilo, 
-og inni mæ bruser en LYKKE, 
som æ aldri har kjent før :) 

Takk for at æ får lov å bli eldre ! 
-og "litt" klokere enn da æ va 39. 


Æ & Cato trives veldig ilag <3 




søndag 3. november 2013

Aksepter!

Æ spurte i et blogginnlegg,
hvordan har du det ?
-no spør æ,
har du kjent etter,
og svart på spørsmålet mitt?


Virkeligheta e ikke alltid sånn som vi ønsker den skal være !


Da æ begynte å kjenne etter,
korssen æ hadde det,
var det slett ikke alt,
som va like greit å kjenne på!



Æ VIL IKKE!!!!

Det kan være direkte ubehagelig,
å granske korssen det står til med oss!
Det kan være at vi e sliten, syk, lei, misfornøyd,
eller e i forhold som ikke fungere,
en jobbsituasjon som ikke gir mere,
det kan være venner som stjeler energi,
eller kanskje bor vi på feil sted?


Det kan være helt pyton å kjenne etter korssen en har det!!!


Noen tar den enkle løsningen,
-og ikke kjenne etter!
Æ hadde det som strategi i mange år...
Og kunne ikke forstå,
koffer æ hadde så mye vondt i kroppen!

No vet æ,
at det krever mye energi og krefter,
-og undertrykke en virkelighet,
som ikke va helt sånn som æ ønska den skulle være!


Musikk har alltid vært friminutt for mæ, da e det "bare" mæ & musikken. Her fra en legendarisk Violet Road konsert på Barila i Alta!!! 

VIRKELIGHETA,
kan være brutal!
-men det kan også være at
bare små endringer skal til,
for at vi skal få det bedre.

Men for at noe skal
ENDRES,
må vi vite "kor vi e"!
Vi må
AKSEPTERE,
den virkeligheta vi lever i.

For mæ va det der,
IKKE LETT!!

Da æ gikk hos psykiater,
jobba vi med en situasjon.
Æ va med han i tankerekka:
"denne situasjon er ikke bra for dæ"
Æ aksepterte altså min virkelighet.
Men når vi kom til det å ENDRE,
gikk æ rett inn i mitt gamle"gode" tankemønster,
æ HÅPA at ting skulle bli bedre !

Psykiateren min,
tok fram flipboardet,
og skreiv HÅP på tavla.
I neste sekund,
tok han den største svarte tusjen ,
og tegna et digert kryss over
HÅPET (mitt)
Mens han sa:
"slutt å håp Vibeke!
-forhold dæ til VIRKELIGHETA & FAKTA"

For mæ ble det som å få,
et slag over kjæften!
HÆ???
Sku han ta håpet fra mæ?


Mitt viktigste redskap! 


Nei, det va slett ikke det han gjorde.
Han ga mæ et
genialt verktøy,
til "mental-verktøy-kassa mi"

Straks æ havne i en situasjon,
som ikke e bra for mæ,
ser æ den tavla for mæ,
"kryss over håpet,
og forhold dæ til virkeligheta!"

Fordi æ hadde øvd, 
brukte æ 5 minutt på å akseptere, 
min første kreftdiagnose! 
 Æ hadde fått kreft, 
-og det var jævlig lite æ kunne gjøre med det!





No har æ lært å trives, sjøl om det blås litt !

Det e så deilig å kunne akseptere,
og veldig lite energi forsvinner til:
enn hvis, dersom, om bare, koffer mæ,
urettferdig, stakkars mæ...

For æ trur,
at skal man få til en endring,
helst til noe bedre i livet sitt,
må man starte med å kjenne etter!
"hvordan har æ det?"
Og svarene man får,
må aksepteres!!
Så kan man begynne på jobben,
mot en endring,
-til en bedre hverdag.

En fabelaktig prosess kan være igang,
dersom DU våger å akseptere din virkelighet.

Du kan gå fra å være en tilskuer i livet ditt,
til å bli en deltaker !
-mere om det i et senere blogg innlegg. 

AKSEPTER det du IKKE kan forandre,
ha MOT til å forandre ,
det du kan forandre.

Og LÆR å se forskjell.


Æ kan på det varmeste anbefale mental trening!  For mæ e det like viktig som fysisk trening :-) 




søndag 27. oktober 2013

Vant æ ?


Har man tapt kampen mot kreft, når man dør av den?
Det har æ fundert "litt" på!
Og er det sånn at man vant den samme kampen når man ble frisk?
- Æ har ikke svarene,
men æ tenker at uansett utgang så har vi alle kjempet hardt mot denne dritt sykdommen!
Æ like ikke at noen av oss fremstår som vinnere, 
og andre som tapere....
Kan vi ikke finne andre ord å bruke?


Kreft! Det e" litt" av ei vei å gå, å få den diagnosen!


Ylva er en 5 år gammel jente,
-med hjernesvulst, 
hun ligger for døden nå.... 
Æ følger pappaen hennes,  Magne  på facebook.
Pappaen til Ylva har en fin tilnærming syns æ, 
når han sier :
 "Ylva vinner kampen mot kreften, den dør nå sammen med kroppen din"

I dag e det akkurat 1 år siden æ fikk min første strålebehandling,
og æ følte virkelig at æ sto forran min livs kamp!
- æ kjente på krigeren inni mæ,
der æ sto på startstreken med 6 uker kreft behandling forran mæ!
-Æ småtrippa, og ville inni ringen,
og sloss for livet mitt!


Æ ble merka med sprit tusj, klar til strålinger! Æ skvatt like mye hver gang æ kledde av mæ!!


Æ ble IKKE i strålende form av strålingene !!!


Æ hadde 30 strålinger,
og mens alle de pågikk lå æ å boksa,
-inni hodet mitt!



Flaks for mæ at æ hadde disse, da æ sku ut i min livs kamp :)


Æ hadde mine røde bokse hansker på,
og æ slo faste serier med slag,
på de der jævla teite kreftcellen,
som hadde funnet ut at dæm sku slå sæ ned i min kropp!
-Ja æ kunne til og med bli flirfull av tanken,
"dæven dæm e dum de der kreftcellan"
-dæm kan jo ikke ane kæm dæm har bedt opp til dans....
Så der lå æ,
-og SLO alt æ klarte...
Først helt rolige slag,
bare for å "erte" motstanderen litt,
og sjøl bli varm !
Så økte æ på tempoet,
og på styrken....
De siste slagan,
der va æ nådeløs....
Æ så dæm for mæ,
-kreftcellan,
syntes nesten litt synd i dæm....
Der dæm lå å lurte på ka som traff dæm!

He, he det va bare ei illsint Vibeke Brækhus Nilsen....


Dagens høydepunkt var å krysse av for nok en stråling og cellegift !!

Etter uker med kreftbehandling, 
ble det å få i sæ mat,
-en kamp! 
Det kjentes ut som æ va konstant fyllesyk, 
-og en kraftig influensa va på tur....
Ikke lett å få i sæ mat i den formen! 



Ris & Soya saus va "favoritten" 

Underveis var det flere kontroller, 

for å se hvordan kroppen min reagerte på 
strålinger og cellegift! 


HEFTIG å ligge bak gardinan å vente på min tur, og på svar.....

En av de gangan, 
kom legen inn på rommet,
hvor vi lå 2 stykker og venta på svar! 
Æ hørte at legen sa til sykepleieren, 
at ho ønsket samtale på enerom...
-med en av oss! 
Da ble æ stiv av skrekk!! 

Å dæven æ va gla det ikke va mæ, 
ho skulle ha samtale under fire øyne med!!!
Æ hoppa frivillig ut av min seng, 
i høvelig narkose-rus, og satte mæ på gangen. 
Sånn ble jo damen som lå på rommet ilag med mæ, 
-på enerom. 
Æ aner ikke kass beskjed ho fikk...

Men vant æ da æ blei frisk?
Og hadde æ vært en "taper" om det ikke hadde gått bra?

Æ hadde jo uansett utfall,
- gjort alt æ kunne!
Mitt beste i en vanskelig situasjon! 



Kreftbehandling setter kraftige spor! Både utpå, og inni! 

Det æ vet, 
e at æ vant en dypere innsikt, 
- i det å LEVE !
Livet mitt har fått sæ en kraftig,
OPPGRADERING!!



Dagen som eksploderte i LYKKE, A på eksamen og frisk fra 2 kreftdiagnoser! Den Cava´n va vældi fortjent! 

Æ takker ydmykt for at æ fikk bli frisk !
-det va flaks for mæ!


NO e æ her, 
det e 1 år sia æ fikk min første strålebehandling,
-og det va en passelig dag å ta opp Tae Kwon Do treninga!
Åhhhhhh,
-det va idiotisk deilig ! 


På Tae Kwon Do trening igjen- stor LYKKE !

Ubeskrivelig godt å få sparke & slå igjen!!!


søndag 20. oktober 2013

Takk !

I dag vil æ takke!

Æ vil si takk til kreften,
IKKE fordi den tok bolig i mæ!
Nei,
-æ vil takke for ALT æ har lært gjennom det!


Ka ser du? Lyset eller mørket? 


Det er mandagmorgen, 
kl e 7.30, og alarmen går på vekkeklokka!
Under dyna e det godt og varmt,
og æ e jævlig trøtt,
-men syns det e så deilig å få stå opp til en ny dag!


Æ går for å vekke sønn min,
og må smile for mæ sjøl...
Det e lett å se at han har arvet mors "sovegener" !
Æ syns æ har en fin gutt,
-og kjenne at æ e så takknemlig for å være mamma`n hans.
Æ sender en tanke til jentan mine som bor og studere i Tromsø,
-Lisa & Marte,
savne dæm litt,
og e super stolt mamma til alle mine.


Marius og mammaen 

Marius drar på skolen,
og æ drar på trening!
Æ holder på å "flytte inni kroppen min" igjen,
-det kjennes ut som æ har "bodd" mest i hodet i året som gikk!

Æ kjenner på stive hofter, dårlig kondisjon, noen kilo mere,
kranglete rygg og et stor arr på halsen...
Det e på trening æ blir klar over,
kor rasert kroppen min e blitt,
etter nesten 1 år med kreft behandling!
Men æ e vanvittig gla,
-for å få lov å trene!!!!



En stor "J" på halsen min e eneste synlige bevis på kreftbehandlinga. Den står for JA til livet! 

Husker så godt da æ hadde hatt første uke med stråling & cellegift,
- formen va helt ræva!!!
Og æ hadde 5 uke igjen med behandling!!!!!
- æ skjønte jo at æ bare skulle bli verre og verre...
Kjip følelse!

Så denne mandagsformiddagen,
fokusere æ på muskler som jobbe ilag med mæ,
æ kjenne en pust som stadig vil mere,
æ fryder mæ over svetten som siler i ansiktet mitt!
NÅ e æ her,
og formen skal bare bli bedre og bedre...
-æ digge det!

Ute e den første snøen kommet,
og på facebook kan man lese at "katastrofen" e et faktum!
Det er midten av oktober, og vinteren er kommet!! 
Oi,
tenker æ, når æ trør i den!
Det e nesten som å være ei lita jenta igjen,
TENK at æ får være med på en ny vinter!
-takk for at æ fikk bli frisk.


Lykken kan være å lage spor i nysnøen ! 



Hele denne mandagen diskuteres den nye regjeringen,
i alle medier!
Æ tenke for noen "sytpeisa"vi e blitt i dette landet,
-vi e blitt mestera på å kritisere og klage!
Æ kjenne på en STOR takknemlighet,
for at æ ble født i dette lille landet.
Æ e uendelig takknemlig for,
sykepenger, utredning, behandlig og oppfølging!
-æ blir ydmyk for at æ har fått alt dette,
fra landet mitt!

Når kvelden kommer,
er det sløving forran TV´n,
med kjæresten.
Vi småprater litt,
ler,
og planlegger neste dag.
Kvelden går mot natt,
og vi legg oss for å sove.

Og æ kjenne at æ vil takke,
for en HELT vanlig HVERDAG.
Det va ALT æ ønska mæ,
da kreftbehandlingen sto på som verst!

I dag kjenne æ på en stor lykke,
for en mandag med snø, regjeringsskifte og trening!



Æ e utrolig heldig,
som har fått lov å lære, 
at LYKKEN ligger i en vanlig GRÅ HVERDAG! 

-Æ takke kreften for den innsikten!
Livet blir aldri det samme igjen,
-heldigvis! 



Sånn kan en mandag med første snefall se ut ! 





søndag 13. oktober 2013

Hvordan har DU det?

For noen år tilbake,
gikk æ til behandling hos psykiater. 
Det e nok noe av det lureste,
æ har gjort.


"Korssen har DU det?" 


Æ huske en av de aller første timene,
han spurte mæ:
"korssen har du det? " 

Æ svarte med å fortelle, 
korssen ongan mine hadde det...
De hadde det fint alle 3, 
og med det hadde æ det bra,
-svarte æ! 


Mine <3


"Enn DU da, 
korssen har DU det ?" spurte han.
Æ blei HELT satt ut, 
og ante ikke ka æ skulle svare.
Æ blei helt stille,
- tenkte....
og svarte: 
"det må æ tenke på til neste time" .


Æ var ikke på plass, 
inni mæ sjøl på den tiden.
Og derfor kunne æ ikke svare,
på korssen æ hadde det. 
Æ kjente aldri etter.



Æ fikk "litt" å jobbe med- tankan mine.

Behandlinga æ gikk til heter,
-kognetiv terapi.
Kort sagt går det ut på å bytte ut tanker, 
de tankene som ikke e så bra for en, 
til noen som e "lurere" å tenke.

Det er en krevende behandling, 
for man bytter ikke ut,
"de gode gamle tankene" så fort.
Det var hard mental trening/jobbing.

Og det var SVÆRT lærerrikt, spennende og nyttig.

Æ ble "vaktmester" i mitt eget liv,
han psykiateren ga mæ "verktøy",
for å fikse og reparere alt det som ikke virka.
Æ tok fatt på jobben,
-med stor glede og iver. 


"Velger du motbakken eller unnabakken? "


Før æ begynte i behandling, 
forstod ikke æ,
at LIVET er som å kjøre bil.

DU bestemmer sjøl,
kor i bilen du vil sitte.
Før satt æ nok i bagasjerommet.
Men gjett at i dag, 
har æ et godt grep rundt rattet.
Æ styre mitt liv, 
-og bestemmer farta sjøl.

Ved dårlige kjøreforhold,
-girer æ ned.
Om det blir for ille,
-stopper æ bare opp for en stund.
Forholdene bedrer sæ jo alltid.


Kor skal du gå? 

Og når man kjøre bil, 
er det alltid en fordel, 
-og vite kor man skal.

Du må altså ta et,
-VALG! 
Kjøre mot nord, sør, øst eller vest? 

Så korssen skulle æ klare,
å velge mæ et mål med "reisen" min,
når æ ikke hadde peiling på kor æ va? 
Det ble umulig.

Det går ikke å kjøre til Alta, 
bare ved å sette sæ i bilen, 
og starte.
Du må vite kor du e, 
før du starte.
-Hammerfest, Lakselv, Karasjok?
Alle veian e forskjellig, 
men målet Alta e det samme.


Se dæ rundt, og VELG din vei

Der va æ, 
nesten 40.
Æ ante ikke kor æ va, 
og slett ikke kor æ sku, 
- det var umulig å si at nå e æ fremme.

Det er FANTASTISK, 
å tenke på i dag.
No har æ alltid en plan, 
og navigere med så stødig kurs, 
som æ kan,
-mot målet.

Og æ utrolig takknemlig,
for at æ fikk, 
så mange nyttige verktøy,
i verktøykassa mi.
Dæm va ekstremt kjekt å ha, 
da æ fikk 2 kreft diagnoser.
-Æ kunne velge ka dæm skulle få gjøre med mæ.

Æ anbefale alle å trene,
på det mentale åsså.


Mange ganger kan veien være målet

mandag 7. oktober 2013

Minneord om min kjære far Marius Nilsen



Skrevet i februar 2001.



Verdens bæste Far, han Marius E. Nilsen


Å skrive minneord om min far,
-e ikke lett...
Ikke fordi æ har lite å skrive om..
Nei,
-det er så mye og minnes,
åsså blir ordan så små og utilstrekkelig.

No når du har reist fra mæ,
-ble plassen din så ufattelig tom.
Det gjør så vondt far,
-for æ savne dæ så!
Klippen i livet mitt e borte.




Han Far på Slettelva


Fra æ va lita jenta,
har du og mor alltid vært der for mæ & mine søsken.
Vi va så heldig å få vokse opp,
i huset ved siden av våre kjære besteforeldre.
-De beste i hele verden!
Dokker har,
og vil alltid være en stor del av våres liv.




Lille Beke blir døpt



Far, Hege, Rune & Vibeke


Æ minnes mange gode historier, 
bærtura, seljefløyter, mentholpastiller, skitura, mattefiller, 
tura til bedehus & kirke, misjoner,
-og mange, mange kosestunder ute på verandaen. 




Far og Beke har vært på mange tura ilag


Ja, 
minnan e mange, 
men sterkest og klarest står dokkers 
kjærlighet og varme igjen.




Mor & Far




Etterhvert ble vi voksne,
og flytta fra barndomshjemmet. 
Men turan hjæm, 
-var like mye til mor & far, 
som til mamma & pappa. 
Det var alltid så godt og trygt,
å komme hjem en tur.
Og ofte sto ertersuppa til far klar når æ kom. 





Far i kjent stil, stas å få besøk-det ble ofte feiret med flagg på trappa! Snakk om velkomst!



Åran gikk,
-og med dæm ble æ "flere". 
Lisa & Marte kom til.
Etter at dæm ble født, 
ble æ hjemmeværende.
Det gjorde igjen til, 
at vi fikk masse av tid ilag med dokker to. 




Helt vanlig å innta måltider OPPÅ kjøkkenbordet hos oldemor & oldefar.
Og alltid ble det litt mat til småfuglan åsså på utsiden. 



Våre kosestunder, 
var en berikelse for begge parta. 
Makan til oldeforeldre,
-skal man lete lenge etter. 
Dokker var med oss på det meste, 
besøk på sykehuset da ongan ble født, 
bursdager, i kirka, ski cup & premieutdeling. 
17.mai feiringer og enormt mange hverdager. 




Oldemor & Oldefar er på sykehuset og hilser på lille Marte.



Lisa & Marte på Slettelva hos Oldemor & Oldefar


Sparketur i vinterland på Slettelva. 

Lisa & Marte les avisa med Oldefar

17. mai og jentene har super stolt Oldefar på besøk




Da vi for litt over et år siden, 
ble beriket med enda et barn. 
En stor og kraftig gutt, 
va det helt klart at han skulle hete Marius, 
-etter sin kjære Oldefar. 






En liten og en stor Marius




Dessverre fikk ikke han så lang tid,
ilag med oldefaren sin. 
Men når dokker to møttes, 
tente´s alltid et spesielt lys, 
-i dine klare lyseblå øyne. 
Lille Marius vil nok ikke huske dæ, 
annet enn gjennom våre fortellinger om dæ, kjære far. 
Vi skal fortelle...





Stolt "gaimi"- Lille Marius oppkalt etter sin Oldefar



Dokker to vil ha en spesiell plass, 
også i mine barn´s hjerter. 
Det kjennes godt. 





Mor & Far- Haldis & Marius




Så plutselig fikk vi
"himmelen i hodet".
Min kjære far, 
ble rammet av kreft. 
Men du far,
tok også denne triste beskjeden på strak arm.
Du var optimist, 
og klar for å slåss. 
Du hadde så mange som var gla i dæ, 
og du kunne ikke gi dæ over,
-som du sjøl sa. 





Min flotte bestefar




Du var syk et knapt år.
Åsså i din sykdomsperiode, 
var vi to nært. 
Det føltes veldig godt far, 
selv om du syntes du ble en byrde for oss. 

Da alt håp var ute, 
kreften hadde spredt sæ, 
hadde du bare et ønske igjen, 
-å få komme hjæm til Slettelva til ho mor. 
Du ville ha dine siste dag dager der. 
Åsså dette fikk du til, 
mot alle odds. 
Med go hjælp fra hele din familie, 
og hjemmesykepleien i Kvalsund, 
fikk du ei verdig avslutning. 

Du sovna så stille inn, 
hjæmme på Slettelva, 
med mange av dine rundt dæ. 
Æ holdt dæ i handa da du dro, 
-vi gråt alle over å miste dæ. 




Marius Nilsen på Slettelva


Samtidig var vi gla,
for at du slapp å lide mere, 
og at du fikk komme hjem til dine i himmelen. 

Et kapitel i våre liv e over, 
men vi e alle så rik på gode minner over
-en høyt elsket mann,
-en omsorgsfull pappa,
-en snill og varm bestefar og oldefar! 
Som ho mor sir, 
han far har kjempa sin kamp, 
-nå skal vi kjæmpe vår! 

Kjære far, 
TAKK for ALT du var for mæ!
Og sånn som du alltid sa det, 
"sov godt i Jesu navn". 

Din Bekemor

Ett 10 år kan inneholde så mangt

De siste 10 årene har lært mæ  å leve hver dag så godt som æ klare  med det æ står i.  I dag er det 10 år siden æ møtte opp på kreftavd på U...